MIDT i tidenes suksess har norsk toppidrett fått to saker som utfordrer vår vante måte å tenke på når det gjelder det å skape sportslig framgang. Ada Hegerbergs nei til landslaget og Henrik Kristoffersens brudd med treningsgruppa til alpinistene har klare likheter.

Begge har etter ekstrem egeninnsats nådd verdenseliten i sporten sin og begge har vært misfornøyde med de rammene og det treningsopplegget som de norske landslagene tilbyr.

I tillegg har de to underveis slitt med å få fortalt hva som egentlig er så galt med det sportslige tilbudet fra to landslag som ellers har levert sterke resultater. Den røffe, personlige kritikken har fått de andre landslagsutøverne til å vende seg mot stjernene. Det har gjort at begge har tapt hos hjemmepublikummet.

Uten at det tilsynelatende har betydd så mye for dem selv.

MEN for norsk toppidrett er disse konfliktene viktige. Litt for å stille best mulige landslag her og nå, men mest for å sikre at vi fortsatt har en eliteidrett som jager resultater ut fra forståelsen av at det også på resultatlista lønner seg å se utøverne som hele mennesker.