BARE SNILL OG GREI:  Petter Northug er visst mykere enn noen gang. Uten at det betyr noe for resultatene. FOTO: Lise Åserud / NTB scanpix.
BARE SNILL OG GREI: Petter Northug er visst mykere enn noen gang. Uten at det betyr noe for resultatene. FOTO: Lise Åserud / NTB scanpix.Vis mer

Fortsatt akkurat like god

En mykere utgave av Petter Northug er garantert like skarp.

VMs aller første dag ble jeg oppringt av den svenske avisa Expressen. Emil Jönsson, skisportens  desidert raskeste sprinter i den klassiske diagonale teknikken, hadde enda en gang tapt en spurt i en internasjonalt mesterskap. På nasjonens vegne var visst dette knapt til å tåle. Nå skulle disse nederlagene virkelig forklares.

Kommentaren jeg ble bedt om å bidra med var et tilnærmet bestillingsverk. Konklusjonen synes opplagt for det svenske journalistmiljøet etter nok en skuffelse:

•• For det måtte vel være slik at en trivelig og åpen type som Emil rett og slett var for snill til å vinne noe når det gjaldt som mest?

- Nei, svarte jeg:

- Det er ikke nødvendig å være en drittsekk for å vinne i langrenn. Emil er akkurat like god som sportens snilleste. Hans vennlighet er ingen mental brist som knekker vinnersjansene hver gang det blir som vanskeligst, sa jeg til svenskene.

Og så ble det ingen kommentar.

DET som derimot er til å kommentere, er den påståtte sammenhengen mellom en røffest mulig oppførsel utenfor sporet og råskapen i løypa. Eller som Aftenpostens betrakter løfter denne problematikken fram i dag:

- Den ydmyke utgaven av Petter Northug scorer mange poeng hos det norske folk. Dessverre vinner pusekatter med glans i pelsen sjelden VM-gull, skriver Erlend Nesje før han forklarer at det "var villdyret Petter Northug som skapte vinneren Petter Northug".

Det tror ikke jeg.

I DEN GRAD dyreriket kan brukes til å belyse menneskelig adferd, ble jo guttas siste individuelle VM-gull nettopp vunnet av en pusekatt. I denne svært upresise zoologiske bevisføringen må jo sveitseren Dario Cologna benevnes som noe slikt. Det finnes knapt en triveligere og mer imøtekommende langrennsløper enn ham. Bortsett fra Emil Jönsson da.

Med disse egenskapene har Cologna titt og ofte gang vunnet Tour de Ski; den konkurransen som mest av alt har trigget Petter Northugs ubestridte vinnervilje den gangen han for veldig kort tid siden visstnok var et villdyr. Ingen ting krever mer råskap i denne sporten enn dette etappeløpet med avslutning opp Monsterbakken rett bortenfor VM-stadion i Val di Fiemme, men mest av alt krever konkurransen riktige forberedelser.

Det er der vinneren Petter Northug er blitt skapt.

ÅRSAKEN til Petters imponerende medaljebytte ligger ikke i den tidvis uvørne fleipen, graden av utilgjengelighet eller et par tilfeller av tvilsom sportsånd. Han er såvisst ingen drittsekk utenfor sporet med et særlig behov for å bli forstått og beskyttet for sine kunstneriske særheter. Den spesialbehandlingen er det heller ingen sportslige grunner til.

Sånn er det heller ingen vits å holde oppe myten om at de aller største idrettsheltene presterer på sitt beste når de er som villest. Noen gjør kanskje det; men framfor alt er denne gruppen akkurat så innbyrdes forskjellige som resten av oss.

VIL du finne noen fellestrekk hos vinnerne, ligger de helst i kvaliteten i det monotone daglige treningsarbeidet og i nysgjerrigheten på de sportslige detaljene.

Slik har ikke Petter blitt villere og villere eller særere og særere for hvert eneste steg han har tatt som langrennsløper. Den systematiske framgangen skyldes nettopp systematikken i treningen. Hans storhet som langrennsløper skyldes mest evnen til å lese sporten; det å skjønne hvilke forbedringer som løfter nivået og hva som er taktisk best underveis i feltene.

OM slike trekk tilhører villdyrene eller pusekatten, kan sikkert diskuteres. Men siden sistnevnte visstnok har opptil flere liv, tåler i hvert fall Petter forandringen til en kosete lagkamerat for landslagskompiser i gode og dårlige VM-dager.

Som ekstra snill er han garantert like skarp til å gå på ski.