Fortsatt blendahvite sjefer

Idretten må sjekke seg selv i speilet for mer enn hudfargen. Akkurat som resten av det norske samfunnet.

SENSASJON: Berit Kjøll slo overraskende Sven Mollekleiv med to stemmer i presidentvalget i Norges Idrettsforbund. Flott med ny kvinne som sjef, men utfordringen for bevegelsen er fortsatt å få enda bedre mangfold i ledelsen. FOTO Geir Olsen / NTB scanpix
SENSASJON: Berit Kjøll slo overraskende Sven Mollekleiv med to stemmer i presidentvalget i Norges Idrettsforbund. Flott med ny kvinne som sjef, men utfordringen for bevegelsen er fortsatt å få enda bedre mangfold i ledelsen. FOTO Geir Olsen / NTB scanpixVis mer

LILLEHAMMER (Dagbladet): Berit Kjøll (63) er valgt til ny president i Norges Idrettsforbund. Det er i seg selv en overraskelse, men forandrer ikke den utfordringen som hele idrettsbevegelsen står foran.

Den nye presidenten har en typisk nasjonal idrettsbakgrunn toppet med ledervervet i Den norske Turistforeningen. Selv om det isolert sett er positivt med en ny kvinne som sjef for bevegelsen, blir idretten ledet som den alltid er blitt styrt. Tradisjonelt norsk. Absolutt flest menn, noen kvinner og garantert blendahvitt i de forsamlingene der beslutningene blir tatt:

  • Av de 172 som hadde stemme -og talerett på dette Idrettstinget, var det bare 3 representanter med fersk innvandrerbakgrunn som kulturell bagasje.

Det gjaldt to sjefer for de lett eksotiske grenene cricket og fekting, og et ungt medlem av Idrettsstyret på vei ut etter å ha gjort en pionerinnsats. Men hvem de er, betyr ikke så mye. Poenget er med vilken erfaring de kommer for nå målet om idrett for alle.

Akkurat det krever ulik kulturell bakgrunn i et stadig mer mangfoldig Norge. Denne folkebevegelsen er nødt til å bli mer lik det folket den skal bevege,

Nå er det snakk om å være riktig bekvinnet og bemannet for å møte et stadig mer mangfoldig Norge.

Og det er altså slett ikke ledelsen av norsk idrett.

FOR den kritthvite tingforsamlingen som med frivillighetens glød har diskutert utvikling av en bevegelse som allerede har med 93 prosent av hvert barnekull, skiller seg ikke ut når det gjelder mangel på ledere med minoritetsbakgrunn. Toppledelsen er ikke overraskende ensartet hvit. Denne svakheten preger alle ledd i bevegelsen.

Utfordringen er å få med ulik bakgrunn rett og slett fordi idretten vil nå alle med det samme tilbudet. Altså på samme vis som idrettsbevegelsen for 50 år siden begynte å interessere seg for å få med flest mulig jenter.

Det kommer selvsagt til å ta tid.

Tross alt har vi brukt denne såkalt mannsalderen på å nå en kvinneandel i idretten på 41 prosent; altså godt under den likestillingen vi på flere områder i samfunnet tar for gitt.

DA er det bare en liten trøst at andelen med jenter er økende i idretten og at den øverste sjefen igjen er blitt en kvinne. Kjønnsforskjellen forblir tydelig. En av årsakene til at dette fortsatt går treigt, er nettopp skjevheten i styrene ute i de lokale idrettsklubbene. Bare 23 prosent av lederne der er jenter.

Det gir perspektiv når bevegelsen utvider mangfoldsbegrepet til å gjelde ulik nasjonal bakgrunn. En undersøkelse fra Akershus Idrettskrets sist høst er ganske avslørende:

  • Der er rundt 15 prosent av befolkningen selv innvandrere eller barn av to innvandrere, mens antall slike ledere i de lokale idrettsklubbene begrenser seg til 0,15 prosent.

Det er ett komma og to desimaler som gjør det vanskeligere å flytte på de utfordringene idretten har for å nå begge kjønn i denne befolkningsgruppa.

EN landsomfattende undersøkelse om ungdommens hverdag viser konsekvensene av så adskilte voksenkulturer. Selv den i utgangspunktet svært inkluderende idretten sliter fortsatt med å nå fram til tenåringsjenter med innvandrerbakgrunn.

I praksis gir det ekstreme forskjeller i muligheten til å få fysisk trening i de vanlige idrettsklubbene:

  • Mens jenter med tradisjonell norsk bakgrunn trener organisert opp mot fire ganger i måneden, ligger innvandrerjentene på under halvparten.

Forskjellen er heldigvis langt mindre når det gjelder egen fysisk aktivitet, men nettopp det understreker bare klubbenes utfordring om å nå denne gruppen. I tillegg er risikoen for at du slutter i idrettsklubben din adskillig høyere om du er jente og har to foreldre som er innvandrere. Her er frafallet i aldersgruppa mellom 14 og 17 år helt oppe i 67 prosent.

DET å øke mangfoldet i norsk idrett betyr altså i hvert fall målrettet innsats mot enkelte grupper blant jentene. Der har idretten både sentralt og lokalt jobbet hardt lenge, men utfordringene er komplekse og må dels løses utenfor bevegelsen.

Det gjelder uansett om dette er barn og tenåringer fra familier med svak økonomi, minoritetsbakgrunn eller de som har en eller annen funksjonsnedsettelse.

I den siste kategorien er deltakelsen ikke engang registrert. Det er et vanskelig utgangspunkt for den mobiliseringen som nå er i gang mot dette arbeidet med gode ekstra midler fra den private stiftelsen VI.

Også her må idrett som verktøy for en bedre hverdag for folk flest brukes med vett. All innsatsen må samordnes med resten av de mange organisasjonene og det felles støtteapparatet. Slik koordinering krever i seg selv lavest mulig prestisje på egne vegne, og mest mulig fokus på å nå fram med tilbudet om variert lek og et nytt fellesskap.

VERDENSMESTER Birgit Skarstein var innom det i en sterk personlig takketale etter å ha fått den prestisjetunge Egerbergs Ærespris på Idrettstinget i går. Hun snakket om nytten av all den forskjellige leken fra barne -og tenåringsårene da ulykken forandret livet hennes.

Ut fra applausen kunne det virke som om Idretts-Norge også skjønte nytten av å ha fått paraidretten og stjernene derfra inn i bevegelsen. Det å organisere for mangfold av alle slag er jo egentlig ingen kostnad.

Det er å åpne seg for hva livets ulikheter har å gi.

DET er akkurat den muligheten idretten får framover. Til og med anført av en ny, entusiastisk president, et bredt kvalifisert styre og et ting som i sak etter sak har understreket at denne demokratisk styrte folkebevegelsen bygger på gode verdier.

Det er denne bevisstheten om idrettens verdigrunnlag som egentlig betyr noe. Denne gangen var presidentvalget i seg selv ikke avgjørende. Eks-president Tom Tvedt som til slutt ble vraket, har jo nettopp vært den troverdige pådriveren for en mangfoldig idrettsbevegelse. Han ble da også trampeklappet ut av vervet.

Hva som kommer med den nye presidenten Berit Kjøll kan bli en overraskelse. Hun har knapt markert seg i idrettpolitikken. Hva hun konkret vil gjøre gjenstår å se.

Men at noen flekker på det blendahvite er til hjelp, er det ingen tvil om.

Det kommer bare til å ta litt tid.