KNUST HÅNDBALLSTJERNE: Amanda Kurtovic trøstes av landslagskaptein Stine Bredal Oftedal etter kneskaden søndag i kampen mot Frankrike. FOTO: Vidar Ruud / NTB scanpix.
KNUST HÅNDBALLSTJERNE: Amanda Kurtovic trøstes av landslagskaptein Stine Bredal Oftedal etter kneskaden søndag i kampen mot Frankrike. FOTO: Vidar Ruud / NTB scanpix.Vis mer

Kneskader for kvinner i håndball:

FORTVILET: Tårer og ødelagte knær er prisen for 20 år med glede

Håndballsuksessen kommer med en pris. Den er det all grunn til å prate ofte om.

I 1998 vant de norske håndballjentene sitt første gull i et internasjonalt mesterskap, og ble for tilsynelatende all framtid de nasjonale yndlingene på TV. Omtrent samtidig startet sporten sitt største forskningsprosjekt om skaderisikoen alle jenter tar ved å spille håndball. Den er stor.

Sånn er til å leve med for de som er glad i denne sporten, men her er dette uttrykket litt mer bokstavelig enn de fleste tenker over:

I OPPTRENING: Nora Mørk har jobbet hardt for å komme tilbake etter korsbåndskaden. Men nå er det menisken som har stoppet EM. FOTO: Lars Eivind Bones / Dagbladet
I OPPTRENING: Nora Mørk har jobbet hardt for å komme tilbake etter korsbåndskaden. Men nå er det menisken som har stoppet EM. FOTO: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer
  • Håndballjentenes kneskader kan være så stygge at du må leve med dem resten av livet.

Akkurat den risikoen er det få i norsk håndball som har forsøkt å skjule. Tiår med vekst i antall jentespillere og stor internasjonal framgang, er blitt fulgt opp med sammenhengende forskning, tiltak og mobilisering for å redusere antall kneskader.

Det har definitivt hjulpet. Men altså ikke mer enn at selv landslagets stjernespiller Nora Mørk er uaktuell for EM med korsbåndskade, mens Amanda Kurtovic søndag ble båret av banen i kampen mot den siste treningskampen Frankrike med like alvorlig kneskade.

Som to av de mest pliktoppfyllende og beste trente norske spillerne, har de sannsynligvis gjort hva de kunne for unngå denne type skader.

Men for jenter som spiller håndball, hjelper forebygging altfor ofte ikke nok.

LIKEVEL hjelper det mye. Da den store studien på effekten av forebyggende trening for kneskader i håndball startet i 1998, fikk forskerne ganske raskt tall som viste at slik trening nær halverte skaderisikoen. Samtidig lærte de mye om hvor krevende det er selv for toppidrettsutøvere å følge opp basisøvelser som tilsynelatende ikke gir direkte resultat i selve idretten.

Av de nesten 1 000 spillerne i nær 60 klubber i kvinnenes tre øverste divisjoner som startet med dette konkrete forebyggende treningsarbeidet, klarte bare en fjerdedel av klubbene å gjennomføre studien. Selv i norsk eliteserie falt over halvparten av lagene fra selv om skaderisikoen i sporten dengang var like åpenbar som nå.

SEINERE studier har vist det samme. Utfordringen for sporten er å få enkle, skadeforebyggende øvelser inn i det faste treningsprogrammet helt fra barnehåndballen. Med for store treningsmengder og tidlig spesialisering kan kneskadene komme allerede hos jenter i 12 års alderen.

Det alvoret har gitt en stor satsing på bred opplæring der professor Grethe Myklebust ved Norges Idrettshøyskole, har vært sentral. Skolens senter for idrettsskadeforskning har lenge tilbudt en egen app med enkle oppvarmingsøvelser tilpasset alle nivåer for å sikre at dette fungerer som et breddearbeid. I tillegg lærer de fleste håndballklubbene spillerne sine ulike teknikker som i selve leken reduserer sjansene for å bli skadet.

FOR de over 90 000 norske håndballjentene, er det en nødvendighet. Der det er kjent at underlag av kunststoff og splitter nye sko øker skadefaren for alle i håndball, er risikoen først og fremst kjønnsbestemt:

  • Om du er jente, har du omtrent seks til sju ganger så store fare for kneskade.

Muligens er forskjellen knyttet til ulik reaksjonstid i musklene rundt korsbåndet når dette båndet kommer i en stressituasjon. Og vanskene stopper ikke med det som allerede er ødelagte. Ofte er det følgeskadene i brusken rundt selve båndet, menisken og belastningen på det andre friske kneet som stopper leken.

er det opp til sporten også å hjelpe spillerne sine til å ta egne valg når risikoen for å spille videre av og til blir for stor. På den årlige idrettsmedisinske konferansen i Bergen nylig, fortalte den tidligere landslagsspilleren Hanne Halén om den vonde veien fram til hun som ung håndballpensjonist måtte sette inn kunstig kne.

Halén har på bloggen «Baksiden av medaljen» de siste årene hjulpet fram en bredere debatt om selve valget mellom idrett og helse. Det krever av og til noen virkelig voksne avgjørelser. Det å stoppe med det du liker aller best, er vondt.

Men for håndballjentene er risikoen så stor at det i hvert fall gjelder å prate så mye som mulig om det.