KAPTEIN PÅ KLUBB- OG LANDSLAG: Tony Adams var en sentral spiller for Arsenal og England. Foto: REUTERS/Russell Boyce/NTB Scanpix
KAPTEIN PÅ KLUBB- OG LANDSLAG: Tony Adams var en sentral spiller for Arsenal og England. Foto: REUTERS/Russell Boyce/NTB ScanpixVis mer

Tony Adams om alkoholproblemene:

«Forvirring, skrekk, rådløs­het. Jeg ville ikke leve»

Året som endret Tony Adams.

(FourFourTwo): *Hele denne artikkelen er Tony Adams' egne ord, oversatt til norsk.

Han bommet. Jeg kan ikke tro det.

For en forbanna... vent, jeg er England-kaptein, jeg kan ikke bli for sinna på Gareth. Jeg kan vise ham hvor vondt det gjør. Han kommer til å være helt knust. Jeg må beskytte ham og få alle spillerne til å samle seg - tenke på laget og ikke på meg selv.

Jeg kan huske da jeg så Gareth gå fra midtbanen mot 16-meteren. Han hadde sett veldig selvsikker ut. Jeg hadde stått ved siden av treneren, Terry Venables, da han kom over til oss. Jeg skulle ta den første straffen i straffesparkkonkurransen, men der var Gareth som kikket på oss begge og sa: «Jeg tar den neste». Superselvsikker. Tel ser på meg og begge to nikker. Kjør på, min venn.

Men han bommet. Jeg ser ikke på når Andreas Möller går fram og setter inn seiersmålet for Tyskland. Armene mine er rundt Gareth - jeg må hjelpe ham. Mine egne vonde følelser er ikke ekte om jeg heller tar vare på alle de andre. Ingen skal røre Gareth. Jeg beskytter ham.

Vi tar en æresrunde. Nei, det er en runde med sorg, egentlig. Her er vi på en vakker, fin sommerkveld i London. Vi skulle feire Englands første store finale på 30 år, men i stedet er det fortvilelse. Men ikke for meg. Jeg må passe på alle. Jeg dytter Gareth rundt på gressmatta. Bokstavelig talt dytter ham rundt.

LANGT NEDE: Gareth Southgate får trøst av David Seaman etter straffebommen mot Tyskland. Foto: NTB Scanpix
LANGT NEDE: Gareth Southgate får trøst av David Seaman etter straffebommen mot Tyskland. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Jeg takker publikum og går tilbake til garderoben. Leggbeskyttere og håndklær treffer gulvet og du kan høre lyden av rennende dusjvann. Lagkamerater sitter med hodet i hendene. De som ikke spilte kampen forsøker å trøste, prøver å finne de riktige ordene, men det finnes bare ikke noen. Jeg forsøker å samle troppen. Jeg reiser meg og holder en tale som kaptein.

- Gutter, opp med humøret, sier jeg.

- Vi har vært fantastiske og gjort landet stolt. Hver eneste en av oss burde være stolt... bortsett fra deg Gareth.

Jeg snur meg mot Gareth Southgate.

- Gareth, din jævla idiot. Du har kostet oss EM.

Hele rommet eksploderer i latter. Jeg ser over til min høyre side og der er det. Kjøleskapet med all drikken. Det er det jeg ønsker. Jeg åpner en boks og øl renner ned i halsen min. Det er bare Carling, men det smaker som Dom Perignon.

Det var min første drink på mange uker og det er fullstendig lykke. Det hadde vært en vanskelig oppbygging til EM i 1996 - helt siden januar hadde jeg stått i dritten. Kaos. Min kone hadde forlatt meg og tatt med seg ungene. Jeg var skadet etter en operasjon på kneet og spilte derfor ikke for Arsenal. Jeg var på et mørkt sted der jeg ikke ønsket å drikke, men jeg drakk meg likevel full.

Jeg fryktet at jeg ikke i det hele tatt ville være en del av England-troppen, men Terry var fantastisk - holdt kontakten og sa at jeg var førstevalget hans. En dag møttes vi på Scott's, en nydelig fiskerestaurant i London.

- Lyst på en drink, Tone? spurte han.

- Ja takk, Tel.

Vi deler noen flasker med fin vin og Terry drar. Klokka er 04 på natta. Jeg er i byen, tar noen telefonsamtaler og er på fylla. Forsvinner litt. Klubben kan ikke finne meg, men det var normalen - mørke steder. Jeg er rett og slett i dritten.

Men så kommer april, jeg krysser av alle dagene i kalenderen på soverommet fram til turneringen starter. Det jeg kan gjøre er å bruke fotballen som en vei ut. Så jeg går på jobb. Trener som en galning. På tredemølla, løper rundt på banen, tunnelsyn. Det er det eneste jeg kjenner til og jeg trener meg opp, klar for å spille. Terry gjorde meg til lagkaptein, noe som ikke var lett siden David Platt ble forbanna. Jeg ville også blitt det. Men jeg er kaptein nå.

Så drar vi til Hongkong for å spille en oppkjøringsturnering og det er tøft. Jeg hadde vært der på en utsvevende tur med Arsenal - sex, narkotika og rock 'n' roll.

Jeg visste hvor galt det var på dette stedet og jeg sleit da guttene fikk en frikveld og ville ha meg - kapteinen, store Tony - til å bli med dem.

- Kom igjen, kaptein, sier en ung Robbie Fowler.

- Vi skal ut alle sammen.

Jeg vet hvor de skal, men jeg kan ikke. Jeg er livredd, men gir likevel inntrykk av å være en ansvarlig kaptein.

- Det er ikke noe for meg, gutter. Jeg blir full med dere etter at vi har vunnet EM.

Jeg må ha virket som den mest fokuserte av dem alle. Den perfekte rollemodellen. Men på innsiden er jeg knust. Jeg tar heisen opp til rommet i 14. etasje. Jeg låser døra bak meg og går ut på balkongen.

Jeg ser ut over byen. Jeg vet hva som skjer bak alle de blinkende lysene. Jeg ønsker å være der ute, jeg ønsker å være med dem. Jeg klarer ikke vente til morgenen. Det er virkelig en lang natt - «white-knuckling» som vi kaller det på Anonyme Alkoholikere.

ÅPENOM ALKOHOLPROBLEMENE: Tidligere Arsenal-spiller Tony Adams. Foto: NTB Scanpix
ÅPENOM ALKOHOLPROBLEMENE: Tidligere Arsenal-spiller Tony Adams. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Jeg var alltid den første på bussen til trening, bankende på spillernes dører for å vekke dem - en time for tidlig. I drivet. Avhengige kan være veldig i drivet og det var det jeg var den sommeren. Men nå hadde vi tapt semifinalen mot Tyskland, vi er ute og vi er tilbake på hotellet. Det er muligheter. Vi kan gå hjem den kvelden, men ingen ønsker det.

Laget sitter rundt om i baren, drikker øl, snakker om det som skjedde. Jeg sitter med Don Howe og Terry, og vi drikker og snakker. Sakte, men sikkert går folk i seng, men ikke jeg. Klokka blir 03, 04, jeg er fortsatt våken og drikker. Jeg er en alkoholiker, så det er normalt. Jeg gjør ikke noe galt, men jeg drikker for å miste bevisstheten. Til slutt er det det som skjer. På morgenen drar folk. Lagkamerater klapper hverandre på skuldrene, tar farvel og kjører inn i sommersola. Drar for å treffe familiene sine, eller for å dra på ferie med kone eller kjæreste.

Jeg sitter på rommet mitt og føler meg uttørket. Jeg har pakket kofferten, men jeg har ingen steder å dra. Jeg ringer noen kompiser. Hvor er den nærmeste puben? Der er det. En utepub. Det er en nydelig dag. Jeg drar på puben og det er starten på en seks uker lang fyllekule. Slike fyllekuler er vanskelig å forklare: Jeg er fortapt, desorientert, forvirret.

Vet du hva? Det er ikke noe poeng i å overanalysere det - jeg drikker meg dritings hele tiden, dag etter dag. Noe av det er moro, og jeg er sikker på at jeg tenker at jeg aldri har hatt det så bra. Hele landet ønsker å kjøpe en drink til meg, ta meg i hånda og ha en samtale. Jeg er kaptein på det beste engelske laget i denne generasjonen.

- Alle snakker om det på skolen, sier 12-åringen min.

- Alle elsker deg.

Jeg føler ikke noe kjærlighet. Jeg føler ingenting. Alt var undertrykt. Helt fram til turneringen undertrykte jeg følelsene mine med fotball. Det var ferdig nå, så alt handler om spriten og det hele blir disig. Jeg er ute på pub eller på nattklubb, noen ganger spiser jeg, ofte ikke. Personlig hygiene? Det går ut vinduet. Jeg står opp og står i dusjen. Noen ganger kaster jeg bare litt vann i ansiktet. Drar tilbake ut på byen igjen og begynner på nytt.

Det var noen sjeldne øyeblikk der jeg forsøkte å ta ansvar. Siden januar hadde jeg ønsket å få min kone tilbake. Jeg kjøpte en leilighet til henne i Fulham og leide en leilighet i Hampstead, tenkte det var kult. Jeg hadde fem hus, to båter, tre biler, manglet førerkort og hadde hodet langt oppi ræva.

En dag tok jeg ungene med til Cornwall. En fem timers kjøretur før jeg plasserte dem i huset, la dem for kvelden, drakk meg full og sluknet, ble vekket av ungene, taklet det ikke og satte meg i bilen og kjørte dem hjem. Galskap.

Jeg trengte en ny operasjon den sommeren. Jeg satt i sykesenga på et privat sykehus og bestilte to flasker med Chablis, tok en sprøyte i rumpa og var borte - slo vitser og tullet med alle sykepleierne. Men det som går opp må komme ned, og i stedet for å bli klar for den nye sesongen tilbrakte jeg mer tid på puber i Bethnal Green enn på trening.

Niall Quinn giftet seg den sommeren og jeg fløy over til Dublin. Jeg husker ikke så mye av det, men jeg endte opp på Grafton Street og i en diskusjon med tre kinesiske gutter. Jeg må ha sagt noe for de ønsket å slåss med meg. Jeg plukker opp en tom flaske fra bakken og knuser den mot hodet mitt. De tenker: «Hvis han gjør det mot seg selv, hva er han kapabel til å gjøre med oss?» og så går de.

Jeg kan snakke om disse historiene nå og le av det siden jeg overlevde, men jeg var i ferd med å havne i alvorlige situasjoner. Jeg dro fra strippeklubber med utallige jenter, betalte for sex og hatet alt sammen. Jeg våknet opp og så at jeg hadde tisset på meg eller verre. Greia er at dersom noen hadde besøkt meg på den tiden og sagt: «Kom igjen, Tone, se på deg selv, du dreit deg ut, du ser ikke ut», så ville jeg bare ledd av det.

Så var det dette med Arsenal. Bruce Rioch var sjefen vår og, for å være ærlig, hadde han en stor oppgave foran seg. Han fleipet seinere om at han følte seg som en psykolog siden det var så mange i troppen som hadde personlige problemer, og jeg har unnskyldt meg siden, fordi jeg skuffet ham. Ved så mange anledninger klarte verken han eller klubben å finne meg. Vi hadde en forferdelig oppkjøring og Bruce fikk sparken.

VAR ARSENAL-TRENER: Bruce Rioch. Foto: AFP PHOTO / DIEGO TUSON / NTB Scanpix
VAR ARSENAL-TRENER: Bruce Rioch. Foto: AFP PHOTO / DIEGO TUSON / NTB Scanpix Vis mer

Hva så? Jeg viste kanskje litt anger, og nå er jeg selvfølgelig lei meg, men på den tiden var det tilbake til puben. Jeg hatet livet mitt, så hvorfor ikke gjøre det som er gøy, eller det jeg trodde var gøy? Nå kan jeg se at jeg var ute av kontroll. Mange folk går ut og drikker seg fulle. De går til og med på fyllekuler, men så stopper de eller vokser fra det. Jeg krysset en linje og kunne ikke komme tilbake.

Plutselig ønsket jeg å gi opp, men det kunne jeg ikke. Jeg er Tony Adams, midtstopper og England-kaptein. Jeg trodde jeg kunne overkomme alt, men nå hadde jeg innsett at jeg ikke kunne det. Jeg er fastlåst i denne situasjonen og det er jævla skremmende.

Det er Apokalypsens fire ryttere-skremmende. Forvirring, skrekk, rådløshet. Jeg vurderte å ende det. Jeg ville ikke leve, men jeg var redd for å ta mitt eget liv. Smerten var uutholdelig, men jeg klarte ikke å gjøre det. Ingenmannsland. Jeg hadde svettetokter, jeg hadde panikkanfall, jeg trodde jeg hadde AIDS på grunn av noen av folkene jeg hadde vært med. Jeg lå i senga og tenkte at nå kommer noen ut av skapet. Telefonen ringer og jeg kan ikke ta den. Det er stemmer i hodet mitt som sier ting. Fullstendig borte. Dette er ikke normalt.

Min far tar kontakt og jeg er et vrak. «Du er full, sønn», sier han til meg. Jeg kan høre ordene hans og jeg føler meg skamfull, men likevel drar jeg på pub. Jeg blir dritings og avskyen for meg selv kommer raskt tilbake. Så, på fredag 16. august klokka 05 drar jeg hjem, kjøper meg litt fish and chips og tar det med i senga. Jeg mister bevisstheten og går gjennom et helvete den helga.

Svettetoktene, hallusinasjonene, terroren - jeg klarer ikke dette mer. Jeg våkner mandag morgen, med fish and chips ved siden av meg, og gjør meg klar for trening. Jeg bestiller en drosje, drar til parkeringsplassen og møter Paul Merson. Si noe. «Merse», hvisker jeg til ham. «Jeg har et lite alkoholproblem». «Velkommen i klubben», svarer han, og anbefaler et Anonyme Alkoholikere-møte i nærheten av St Albans.

Jeg undersøkte litt og fant ut at det var et møte i Fulham i nærheten av leiligheten min, så seinere den dagen sto jeg utenfor bygningen hans, stirrende og undrende. Det var en varm sommerkveld, en kveld om normalt ville trukket meg mot puben, men her er jeg. Skal jeg? Skal jeg ikke? Jeg har ingen, ingen steder å dra. Jeg begynte å bevege meg og gikk inn. Jeg hadde overgitt meg.

GA RÅD: Tidligere fotballspiller Paul Merson. Foto: NTB Scanix
GA RÅD: Tidligere fotballspiller Paul Merson. Foto: NTB Scanix Vis mer

Jeg gikk inn og fra det tidspunktet fant jeg en måte å unngå drikking på. Jeg elsket møtene. Det var noe der som knyttet seg til meg og jeg fant en vei. Jeg var skadd, så jeg gikk på møte etter møte. Snart klarte jeg å dra på trening og komme i form. Gå på møter, trene, bli sterk, flere møter.

Jeg hadde ikke planlagt eller tenkt på å gå ut offentlig med alkoholproblemene, men noen uker etterpå, en dag etter trening, gikk jeg i parken og en reporter kom fram til meg.

- Er du en alkoholiker, Tony? spør han.

De fant ut at jeg gikk på AA-møter, og ulvene har ankommet. Jeg setter meg i bilen og hører de rope:

- Tjue tusen! Femti tusen! Hundre tusen for eksklusivt intervju.

Dra til helvete.

Det skulle aldri handle om penger, men akkurat der og da følte jeg meg sterk nok til å stoppe opp og si:

- Ja, jeg er en alkoholiker, og ja, jeg drar på AA-møter. Ikke bare det, det er det beste jeg har gjort.

Det føltes bra. Det føltes godt å si at jeg hadde denne sykdommen.

Altfor lenge hadde jeg trodd at det var en svakhet, men nå, etter å ha vært på AA-møter og fått venner der, hadde jeg verktøyet til å takle det. Lenge hadde jeg vært en levende vits i Arsenal. Alle fyllekulene, etterfulgt av meg som sier:

- Jeg har kontroll på dette, jeg stopper nå.

Og så to uker etterpå er jeg tilbake på samme spor.

Nå hadde jeg funnet en vei. Så den dagen da reporterne stoppet meg, følte jeg meg bra nok til å fortelle alle hva problemet var, vel vitende om at jeg ikke kom til å falle av vogna foran hele nasjonen.

Og så ansatte Arsenal en ny manager som heter Arsène Wenger. Det var en perfekt timing. Vi var alle litt redde først, for denne merkelige franskmannen med briller, men det var en fantastisk timing. Som et lag var vi klare for en stor endring. Spillere som hadde problemer jobbet med dem, så denne nye fyren med sine nye metoder som skulle hjelpe oss umiddelbart fikk alles oppmerksomhet, og vi gikk videre i livet. Jeg lurer på hva som hadde skjedd dersom Arsène hadde fått jobben da Rioch fikk den, siden mange av oss ikke var klare til å lytte da.

VÆRT LENGE I ARSENAL: Manager Arsène Wenger. Foto: Colorsport/REX/Shutterstock/NTB Scanpix
VÆRT LENGE I ARSENAL: Manager Arsène Wenger. Foto: Colorsport/REX/Shutterstock/NTB Scanpix Vis mer

Når jeg ser tilbake i dag, var 1996 et veldig traumatisk og livsendrende år for meg. Jeg gikk gjennom mye og ble en totalt annerledes person. Det er også et EM der selvfølgelig, og jeg er så stolt over at jeg ledet et så flytende og taktisk fleksibelt lag. Til tross for alt spilte jeg veldig bra den sommeren.

Jeg så vår fantastiske seier over Nederland i reprise her om dagen og den var ikke veldig bra - Dennis Bergkamp kunne scoret hat trick, men totalt sett gjorde jeg det bra. Jeg var litt sjalu da Matthias Sammer ble kåret til turneringens spiller. Han var fantastisk, men det kunne vært meg! Jeg er stolt over hvordan jeg spilte, men to måneder seinere var jeg en helt annen person.

Behandlingen hadde sørget for det. Som Merse alltid sier, du kan ikke stoppe diaré ved hjelp av vilje. Du trenger medisinsk hjelp, og det er slik jeg ser på avhengigheten vår. Jeg fikk den hjelpen jeg trengte, men jeg må fortsatt ta riktige avgjørelser hver dag.

Men fra det tidspunktet kunne jeg nyte fotballen, ikke fordi jeg blokkerte ute alt det andre dritten, men fordi det rett og slett var sporten jeg elsket mest og det jeg var best til.

Mine neste seks år i Arsenal og med England var briljante. Jeg elsket dem, siden jeg var fri. Fri som en fugl.