Fotball-EM og spansk forbrødring

Les Andreas Selliaas\' EM-kommentar.

Spådommer. Journalister og andre har spurt meg om hva Spanias triumf i fotball-EM har å si for spansk nasjonalisme, og om det får baskere, katalanere, galiciere og spanjoler til å forsones? Jeg er dessverre ikke noe orakel og svaret på det spørsmålet må vi vente med. Men det er mulig å spekulere litt basert på erfaringene man har med fotball og politikk i Spania, og på bakgrunn av hvordan forskjellige spanske politikere og fotballspillere har uttalt seg om mesterskapet.

EM i 1964 og 2008. Sist gang Spania vant EM var i 1964. Da satt General Franco ved makten og finalen gikk i Madrid mot Sovjetunionen. Etter den spanske seieren i år har mange gjort et poeng av at det bare var to Real Madrid (Casillas og Ramos) og tre Barcelona-spillere (Iniesta, Xavi og Puyol) på laget og at resten av laget besto av spillere fra resten av Spania. Det er et tegn på fotballens forsonende karakter, hevdes det. Men så enkelt er det ikke.

Selv om Francos navn for alltid knyttes til Real Madrid fordi han støtte laget på hederlige og uhederlige måter var det også i 1964 kun to spillere fra Real Madrid i den spanske startoppstillingen (Amaro og Zoco). Pussig nok var det også tre Barcelona-spillere (Pereda, Olivella og Fusté). De andre spilte for Athletico Bilbao (Iribar), Athletico Madrid (Rivilla og Calleja), Real Zaragoza (Martinez og Lapetra), og Inter Milan (Suarez).

Selv om det ikke alltid er sammenheng mellom lagets og spillerens regionale tilhørighet var det representanter fra Katalonia og Baskerland på det spanske laget i 1964. Men det førte ikke til at katalanere eller baskere ble mer spanske. Tvert i mot var det Francos undertrykking av katalanernes, baskernes og galiciernes identitet som gjorde at sterke uavhengighetsbevegelser vokste fram. For baskere var Atheltico Bilbao viktigere enn landslaget, det samme var Barcelona for katalanerne. For dem var den spanske triumfen ikke deres triumf, men Francos.

Koblingen til Franco. Årets spanske triumf har lite med Franco å gjøre. Den eneste forbindelsen er - så vidt jeg kan se - at Spanias trener Luis Aragones var Real Madrid-spiller (riktignok på utlån til andre klubber i dette tidsrommet) fra 1958 til 1961 og startet sin trenerkarriere i Athletico Madrid året før Franco døde.

Allikevel sitter Franco-tiden i når politiske ledere og fotballspillere gjør opp status etter triumfen i Wien. Etter seieren sa den spanske statsministeren og sosialistlederen Jose Luis Rodriguez Zapatero at han var den første statsministeren i et demokratisk Spania som fikk oppleve at Spania vant fotball-EM. På flere måter er det spanske sosialistpartiet en frukt av opposisjonen mot Franco og Zapatero mente at dette var en seier hans generasjon hadde godt av. Hans politiske motstandere frykter imidlertid at seieren skal ta bort fokuset fra hans økonomiske politikk og sitt mislykkete forsoningsforsøk med blant annet ETA.


Jose Montilla, lederen for den katalanske regjeringen skrev i Barcelona-avisen La Vanguardia
at han ønsket at Spania skulle vinne finalen mest av alt fordi laget spilte god fotball. For han var det ikke et poeng at det var katalanere på laget. Men det var mange katalanske og baskiske politikere som tok avstand fra det spanske laget. Da Spania spilte mot Russland var det flere som gikk ut og støttet Russland. De så på Russland som et «nytt» land som trengte støtte akkurat som Baskerland og Katalonia trenger støtte når de blir selvstendige.

Dette ligner holdningen til skotske nasjonalister. Den skotske supporterforeningen har blant annet uttalt at de ikke liker tanken på et britisk lag under OL i 2012 og at de heller støtter Brasil enn et britisk lag med 11 skotter! Og Kong Juan Carlos I, som ble innsatt av Franco, sa at seieren var verdt all smerten siden sist landet vant EM. En kongelig uttalelse!

FORBRØDRING OG TRIUMF: Selv om den triumferende spanske EM-troppen bestod av spillere fra hele nasjonen, mener Andreas Selliaas at man ikke uten videre kan konkludere med at fotballens forsonende karakter kan forklare EM-seieren. Foto: AP/Scanpix
FORBRØDRING OG TRIUMF: Selv om den triumferende spanske EM-troppen bestod av spillere fra hele nasjonen, mener Andreas Selliaas at man ikke uten videre kan konkludere med at fotballens forsonende karakter kan forklare EM-seieren. Foto: AP/Scanpix Vis mer

Flere spillere har også kommentert det politiske aspektet ved seieren. Matchvinneren Fernando Torres sa at dette vare hele Spanias seier, og midtbanespilleren Cesc Fabregas (fra Katalonia) sa at seieren overdøvet rivaliseringen mellom Barcelona og Real Madrid. Men det er vel lenge siden fotballspillere har blitt beskyldt for god politisk analyse eller teft...

Heller ikke denne gang ser det ut som fotballspillerne har rett. Og det er flere måter å vise at den spanske deltagelsen i fotball-EM og den spanske seieren ikke fenger dem som er mot styret i Madrid. I Barcelona var det ikke satt opp noen storskjermer som viste mesterskapet, og bare 20 prosent av befolkningen i Katalonia og Baskerland så Spania på tv. I resten av Spania så nesten 80 prosent Spanias kamper.

Speilbilde av nasjonen? Mange har tidligere prøvd å se på landslaget som et speilbilde på atmosfæren i nasjonen som helhet. Da Frankrike vant VM og EM i 1998 og 2000 så mange på det som et tegn på et godt integrert fransk samfunn. Da det franske landslaget slo denne analysen sprekker. At Spania ikke har en egen tekst til sin egen nasjonalsang er et tegn på at Spania har en lang vei å gå før folket i Spania samles.

Tap og nasjonalisme. Den tyrkiske nobelprisvinneren i litteratur Orhan Pamuk - en fotballfanatiker og Fenerbache-tilhenger - støttet Tyrkia for alt det var verdt under årets fotball-EM til tross for at han ikke liker den tyrkiske treneren Fatih Terim på grunn av hans ultranasjonalistiske holdninger og fordi han mener at fotball skaper ufin nasjonalisme og xenofobi. Men for ham er det ikke seire som skaper denne negativiteten, men tapene.

Over førti år uten spansk seier - det er ikke helt riktig Spania vant OL-gull i fotball i 1992 - har på mange måter gitt grobunn for spansk nasjonalisme og vært et eksempel for dem som elsker det spanske landslaget på at baskere, katalanere og galiciere har vært lite entusiastiske til det spanske prosjektet. Hvis vi følger Pamuks resonnement. Seieren i fotball-EM kan derfor bidra til at spanjoler og regionale regjeringer får mer respekt for hverandre og paradoksalt nok bidra til mer selvstyre for utbryterregioner.

Ingen spåmann. Som sagt er jeg ikke noe orakel, ei heller spåmann. Har jeg rett tar jeg i mot gratulasjoner. Tar jeg feil finner jeg sikkert en god unnskyldning.

God sommer!

Fotball-EM og spansk forbrødring