Fotball og fred og sånt

Alt denne sporten betyr for de fleste av oss, føles helt annerledes her i Irak.

RETT FRA FANGEHULLET:  Også den sportslige forsoningen i Irak skal skje så og si rett fra Saddams torturkamre. Det gir fotballen en ganske annen betydning. FOTO: Bendik Sørvig.
RETT FRA FANGEHULLET: Også den sportslige forsoningen i Irak skal skje så og si rett fra Saddams torturkamre. Det gir fotballen en ganske annen betydning. FOTO: Bendik Sørvig.Vis mer

||| SULAYMANIYA (Dagbladet): Det bygges mye og fort i sentrum av den gamle kurdiske hovedbyen inn mot grensa til Iran. På noen år er det blitt mulig å speile seg i glassveggene langs hovedgata som skjærer gjennom Sulaymaniya pakket med det nyeste av bilmarkedets SUV'er og jeeper i to felt i hver retning.

Dette kunne vært hvilken som helst vestlig by, men du skal ikke pirke mye i omgivelsene for å skjønne at inntrykket bare er en kunstig fasade. Akkurat som ironien i at  «Senteret for menneskelig utvikling» nå er blitt plassert på nabotomta til Saddam Hussein og det regjerende Baathpartiets gamle tortursenter i byen.

For kan noe egentlig dekke til de skitneste krokene av menneskesinnet når du først sitter i sadistens egen stol?

FRA den stolen kan du trekke i de små spakene som styrer strømstyrken i  elektrodene som er festet til ansiktet til dokken som henger noen meter mot veggen der borte. Det er som i et foreldet, klumsete dataspill som du plutselig finner på loftet, men i Kurdistan er det bare såvidt luftet ut og de gamle skrekkspillene knapt ryddet unna.

Fotball og fred og sånt

Seinest sist vinter ble sjefssadisten fra dette området henrettet; Saddam Husseins fetter Ali-Hassan al-Majid med tilnavnet «Kjemiske Ali». Det var her i Sulaymaniya han kom i februar 1988 som sjef for Baathpartiets nordre region og startet «Operasjon Anfal»; den endelige løsningen på Iraks såkalte kurdiske problem:

- Neste sommer er det ikke flere landsbyer der. Vi skal plassere dem i bygningskomplekser og holde øye med dem. Så lenge de fortsetter å bo der får de ikke lenger mel, sukker, elektrisitet, vann eller parafin. Hvorfor skal jeg la dem leve der som aper som ikke vet noen ting, spurte Ali på et partimøte noen måneder seinere.

AKKURAT dette retoriske spørsmålet hadde han selv allerede besvart ved å flybombe nabobyen Halabja og småstedene rundt med en blanding av sennepsgass og nervegassen sarin. Bare i det ene gassangrepet 16.mars 1988 døde flere tusen sivile kurdere på noen sekunder. Bildebevisene er som et tilfeldig fotografi med mennesker frosset i hverdagslige øyeblikk; en mor ved kjøkkenovnen eller et barn med den vesle leken sin i hånda.

De ulike menneskeretts-organisasjonene som har gransket dette folkemordet teller opp mot 100 000 drepte sivile i månedene med Anfal-kampanjen. Med så store tall blir ondskap alltid omtrentlig.

NÆR HISTORIE:  De unge jentene går gjennom en kvalmende tett fortid i Baathpartiets tortursenter i Sulaymania som nå er bygget om til et krigsmuseum. FOTO: Bendik Sørvig.
NÆR HISTORIE: De unge jentene går gjennom en kvalmende tett fortid i Baathpartiets tortursenter i Sulaymania som nå er bygget om til et krigsmuseum. FOTO: Bendik Sørvig. Vis mer

Det er annerledes idet vakta har sluppet deg inn i de trange korridorene i tortursenteret og du har sett cellene med fillete pledd og blodrester etter kurderne som ble internert her, studert bilde etter bilde på de glatte, svettende veggene av hva opprøret mot Saddam egentlig kostet og til slutt presset deg ned i stolen bak den spinkle pulten i forhørsrommet med spakene; bare et eneste lite drag med fingeren fra det som gjør andre ufattelig vondt.

FRA en liten båndopptaker i rommet surrer lyden fra et autentisk avhør. Som om det i slike onde omgivelser skulle være nødvendig å minne oss mer om noe som helst.

Ikke kurderne heller. Etter at Bush den eldre til slutt innførte flyforbud over Kurdistan i avslutningen av den første Irak-krigen, ble området mer og mer selvstendig. Først som kampsone for det indre oppgjøret mellom de to geriljagruppene Kurdistans Demokratiske Parti (KDP)  og Kurdistans Patriotiske Front (PUK); så fra Saddams fall i 2003 som et stadig litt mer felles selvstyre.

Men fortsatt er det forskjellige sikkerhetsstyrker fra de to gruppene som kontrollerer den tilsynelatende endeløse rekken av veisperringer som vi har passert på den tre timers kjøreturen fra hovedstaden Erbil. Omgivelsene gjør at vi skvetter idet sjåføren plutselig forteller at vi nå kjører inn i Talabani-land. Mellom maskinpistolene stokker det seg i noen oppklarende «i-er»  fra navnet til Jalal Talabani.
Det er vrient å holde styr på stammer, folkegrupper, religiøsitet og alt annet som måtte skille mellom venn og fiende i et land som fikk trukket grensene sine som et britisk krigsbytte fra sammenbruddet til det gamle osmanske riket.

BLODIG GULV:  Teppene har fått ligge i cellene til Saddam-regimets fengsel. FOTO: Bendik Sørvig.
BLODIG GULV: Teppene har fått ligge i cellene til Saddam-regimets fengsel. FOTO: Bendik Sørvig. Vis mer

er vi her som observatører fra det samme velmenende og velberegnende Europa for å se hva fotball kan gjøre for å spre sunn nasjonalisme til Irak.

Det var omtrent med et slikt formål det startet da Egil Drillo Olsen ble hentet som irakisk landslagstrener høsten 2007 for å hjelpe denne tradisjonsrike fotballnasjonen til å nå VM-sluttspillet i Sør-Afrika. Da kokte hele Irak av forventning om hva det var mulig for legendariske professor Olsen å oppnå med talentet til de regjerende Asia-mesterne, men Drillos arabiske eventyr fikk såvisst ikke sin tusen og en natt. Det ble noen måneder og fem kamper før de irakiske oppdragsgiverne sendte ham hjem i full forvirring om hva diplomatene fra det norske utenriksdepartementet (UD) egentlig mente da de begynte å snakke i de internasjonale korridorene om det å bruke et fotballandslag som verktøy for forsoning.

Dengang stoppet dette helt spesielle prosjektet tilsynelatende hos Norges Fotballforbund som ikke ville bidra til den finansieringen av det norsktrente landslaget som irakerne så for seg, men etterpå har forsoningsprosjektet gått tungt videre ved at UD nå gir pengene som holder et stadig økende antall barnefotballskoler gående.

IRAK kom aldri til sommerens sluttspill i Sør-Afrika, men UDs planer om å bruke fotball som lim i et sekterisk samfunn er blitt til tre store ballbinger med kunstgress og et hardt arbeidende trenerkorps som sørger for at 1500 unger landet rundt får sin ukentlige trening.

SAMMEN PÅ FELTET: I dette prosjektet skolerer Bo Gustafsson og de andre norske instruktørene lokale  trenere på tvers av alle grenser fra de siste årene med tilnærmet borgerkrig. FOTO: Bendik Sørvig.
SAMMEN PÅ FELTET: I dette prosjektet skolerer Bo Gustafsson og de andre norske instruktørene lokale trenere på tvers av alle grenser fra de siste årene med tilnærmet borgerkrig. FOTO: Bendik Sørvig. Vis mer

Tilbake på trenerkurset i Erbil kunne ikke kontrasten fra Sulaymaniya vært større. Den kunnskapsrike instruktøren Bo Gustavsen er hentet fra Norge og minner om forutsetningene som han startet dette arbeidet med for noen måneder siden:

- Alle barn skal ha like muligheter. Å spille fotball dreier seg mest om å gi trygghet. Det betyr at alle dere trenere er like mye verdt og at alle har den samme retten til å oppleve glede.

Under det lave taket på kursrommet messes de aller vakreste tankene om hva fotball kan være. Det lyder hverken falskt eller dumt; bare så fullstendig annerledes. I et land der jentene holdes inne for at mennene skal beholde kontrollen og der bare fotballgleden til de aller beste guttene egentlig har noen verdi for klubbene, gjennomgår norske instruktører det tankesettet vi gjerne pynter vår egen barneidrett med:

- La alle øvelsene være med ball, fortsetter Bo Gustavsen.

Det er definitivt slutt på den tida da Norge smykket seg med tittelen «Best uten ball».

Men om de nye fotballregimene gir helt andre tider også utenfor kunstgressbanene i Kurdistan, gjenstår å se. For når du tråkker ut av  ballbingene i et Irak som bare såvidt har kommet i gang med forsoningen, er fotball og fred og sånt egentlig riktig vriene saker.

LES PÅ DAGBLADET.NO I MORGEN: EN GANSKE ANNEN DRILLO-EFFEKT

LES OGSÅ: IKKE PRESS JENTEFOTBALLEN PÅ OSS!