Fotballens død

- Godtar man ikke rivalisering og sinte tilrop, vil all lidenskap for fotball dø en stille død. Fotball vil bli som håndball, med supportere sponset av Posten, mener antropolog Hans Hognestad.

Hans Hognestad har sammen med idrettshistoriker Matti Goksøyr skrevet en artikkel om temaet i boka «Football Cultures and Identities», som akkurat har blitt sluppet i Norge. De har blant annet sett på forskjeller i måten norske og engelske fotballsupportere uttrykker seg på.

- Negativitet er nesten fraværende på hjemlige tribuner. Publikum skal ikke være negative mot ens egne. Og helst ikke overfor andre heller. Når det blir stor sak av at Tromsø-supportere roper «grisetryne» etter Nils Arne Eggen, forteller det sitt, smiler Hognestad. Til tross for idylliske tilstander på stadion har man tilløp til moralsk panikk ved det minste brudd på normen.

- Norsk idrett er gjennomsyret av gode, protestantiske verdier. Alle uttrykk for autonomi - selvtenking - blir uglesett. Vi har kort sagt fått en debatt med disiplinering som grunnleggende mål. Holdningene skal helst ikke være «farlige».

Hognestad framholder at det i Norge nesten ikke forekommer piping når de en holder med spiller elendig. Unntaket er Viking-supporterne som til og med har pepet når laget har vunnet 3- 0. Fordi de spilte kjedelig.

- Det er en tankegang Drillo innførte at du ikke skal klage så lenge du vinner.

NORSKE SUPPORTERE ER HØFLIGE og mindre truende enn engelske supportere, ifølge Hognestad. Han mener nordmenn er preget av det man i England ville kalt middelklassemoral, og at det er strenge sanksjoner mot dem som bryter med det. Selvjustisen internt i klubbene er streng. I VIF har man for eksempel hatt debatt om «pedofilisangen» skal tillates.

- Norge er forferdelig politisk korrekt. Det er lite rom for avvikende holdninger. Stygge bemerkninger frabes. I England blir utrop bare stoppet og reagert på hvis man bader i personlig tragedie. Man aksepterer det meste når det gjelder fornærmelser på et mer generelt, stereotypt plan.

I Norge er det ingen aksept for at det er en terskel mellom fotballarenaen og livet utenfor, og at det er andre regler som gjelder der. Utsagn som «dommer'n er homo» blir derfor tolket rent fundamentalistisk.

GEOGRAFISKE AVSTANDER har lagt en demper på rivaliseringen i Norge, fordi det er vanskelig å følge laget på bortekamp. VIF og Brann, og delvis også Lillestrøm, er innovatørene når det gjelder å innføre internasjonale mønstre for fotballsupporteri. Sangene i Norge er mindre spontane. Selv om man har arvet tradisjonen fra engelsk fotballkultur, er det ofte mer koreograferte stemninger med ballongslipp, fyrverkeri og utdeling av løsbarter. Hognestad, som har feltarbeid bak seg i skotsk fotball, mener det nesten ikke forekommer der. I Storbritannia er det vanlig at en kommentar blir plukket opp og sunget. Svært mange av sangene der oppstår spontant. Det skjer sjelden i Norge.

DER FOTBALLTILHENGERE lenger sør i Europa har fått bygd opp et nesten religiøst forhold til hjemmebanen, er stadionaspektet blitt behandlet med stor lemfeldighet i Norge.

- «Banen som åndelig hjem» er en kvalitet som i stor grad mangler. Man har ikke bevissthet i stedsplassering av klubber, noe som trekker vekk folk. At både Vålerenga, Lyn og Skeid på ett tidspunkt spilte på Ullevaal, er et godt eksempel på det. Vårt nasjonale stadionanlegg ser forresten ut som et kjøpesenter i Stryn, noe som ytterligere understreker at man ikke tar spørsmålet alvorlig. Det er en skandale, utbasunerer Hognestad. Han mener infrastrukturen rundt må til for å skape en varig verdi.

- Ingebrigt Steen-Jensen og Tom A. Schancke tar feil når de tror det må være show for at folk skal komme. Det er haugevis med eksempler fra Storbritannia på at dette ikke stemmer. Klubbene her har generelt konsentrert seg for lite om banene og de andre fasilitetene rundt. En fast dag og faste rammer gir mye sterkere oppmuntring til vennskap knyttet til fotballen.

HOGNESTAD LEGGER TIL AT fotballens verdi først og fremst er vennskapsbygging.

- Fotball blir en måte å lage seg en geografi og et sosialt nettverk på. Å være supporter gir en helt unik sti inn i et lokalsamfunn, som en utenforstående ikke opplever. En norsk supporter av et engelsk lag får for eksempel langt mer innpass når han er der på besøk enn en vanlig turist.

SNILLE FANS: Negativitet finnes knapt. Her får Vålerenga full støtte av klanen.