Fra åpen Kran til hole-in-one

PENGENE HAR FOSSET

ut av norsk idrett for åpen Kran det siste året. Bevegelsen opplever sin største krise noensinne. Men idretten står foran større utfordringer enn å stenge pengekrana: En irritert, skuffet og sprikende idrettsbevegelse må forenes og dra i samme retning, skal krisa bli kortvarig. Mannen som kan klare det, heter Christian Anker-Rasch (48).

ANKER-RASCH

er president i golfforbundet, og medlem av idrettsstyret. I går stilte han sammen med resten av styret plassen sin til disposisjon. Det er en formalitet. Ingen kan klandre andre enn Ivar Egeberg og Kjell O. Kran for regnskapet som ble presentert i går. Resten av styret vil med akklamasjon bli bedt om å fortsette i vervene sine under det ekstraordinære tinget om to måneder.

Og da vil Anker-Rasch være en het presidentkandidat.

HAN HAR GJORT

solid inntrykk på toppene i Idretts-Norge, både hva kvaliteter, væremåte, visjoner og handlekraft angår. Ikke minst er det lagt godt merke til at han på kort tid har gjort en imponerende ryddejobb i golfforbundet. Det var bortimot et konkursbo, nå gjøres regnskapene opp med blå tall på bunnlinja. Ingen dårlig egenskap i dagens Idretts-Norge.

AT ANKER-RASCH

i tillegg er en likandes kar med solid idrettspolitisk erfaring fra Norges nest største særforbund, gjør ikke kandidaturet mindre spennende. Han er tøff og bestemt. Han har ingen klar forankring i en spesiell fraksjon, er i utgangspunktet nøytral i brennbare temaer, og derfor en lederskikkelse norsk idrett kan samle seg om. Og det som trengs nå er samling, ikke intern drakamp om penger som ikke finnes.

Med en økonomi som er så til de grader sjokkerende skakkkjørt, vil de gamle - og til dels sovende - frontene mellom toppidrett og barn/bredde våkne som en sulten tiger om det ikke snarest meisles ut en strategi som idretten kan stå sammen om.

I DET ARBEIDET

kan - og bør - mye av Kjell O. Krans arbeid og visjoner føres videre. For Kran har vært en sterk samlende kraft i Idretts-Norge. At han vil få ettermæle som ansvarlig for noe bortimot et konkursregnskap, får så være. Men det blir feil å glemme hva han tross alt har bidratt med de åra han har sittet i presidentstolen. Blant annet har den avgåtte presidenten mye av æren for at norsk idrett har langt bedre rammevilkår i dag enn for fem år siden. Han har også bidratt til å dempe kjeklingen mellom topp og bredde.

FEILEN HAN GJORDE,

var å ikke holde generalsekretær Ivar Egeberg og administrasjonen i ørene. Idrettspresidenten var så seint som for en måned siden ikke klar over den økonomiske tilstanden i sitt eget rike. Det sier en del om hans blinde tillit til Egeberg, men atskillig mer om Egeberg og hans administrasjon. I næringslivet ville slik manglende økonomisk rapportering fort blitt betraktet som å føre sitt eget styre bak lyset.

MYE AV UNDERSKUDDET

idretten la fram i går, kan forklares. Og mye er verken Krans eller Egebergs skyld. Men det er de som har ansvaret for en organsisasjon som ikke fungerte. Derfor er det både naturlig og helt riktig at de trekker seg.

IDRETTS-NORGE

skal nå velge seg en ny leder, gjenreise tilliten både internt og eksternt og i tillegg skaffe nok penger både til olympiske gullmedaljer og lysløyper til barn og mosjonister. Det er ikke mange kandidater til jobben.

Men det er i alle fall én - en lidenskapelig golfer med handicap på 10,2 og to hole-in-one på samvittigheten.