Fra Skrautvål til Salt Lake City

SKRAUTVÅL (Dagbladet): Det er langt fra Skrautvål til Salt Lake City. Men ikke lenger enn at disse to stedene har noe felles. De er vertskap for idrettsleker. Hvis den olympiske bevegelsens mål er å bidra til en bedre og fredeligere verden, slik IOC hevder, er Skrautvål å foretrekke framfor Salt Lake City.

I går ble Juan Antonio Samaranch konfrontert med de bevisene IOCs egen granskingskommisjon har samlet. I sentrum for verdens oppmerksomhet tok den 78 år gamle presidenten tilsynelatende affære i Lausanne: Seks medlemmer fikk sparken. Fra før har representantene fra Finland, Libya og Swaziland trukket seg.

  • Samaranch tok affære, men han tok ikke ansvaret. Den internasjonale olympiske komité (IOC) er så til de grader udemokratisk i sin oppbygging, og autoritært knyttet til presidentens myndighet, at den ikke kan renvaskes uten at mannen som i 19 år har styrt organisasjonen, går av. Bare på den måten kan han gjenopprette tilliten og skape fornyelse i organisasjonen.
  • Samtidig er det stadig flere som reiser spørsmål om Lillehammers rolle. De få som har ytret seg kritisk om tidenes beste OL de siste dagene, har alle spilt en perifer rolle i forbindelse med Lillehammer-OL. Egentlig er det ganske frekt av Arne Haugestad å uttale seg som om han skulle kjenne dølabyens OL-organisasjon innenfra. Sannheten er jo at Lillehammer aldri fikk OL så lenge Haugestad var med. Han røk som vanlig fort uklar med folkene rundt seg og var tilskuer til planlegging og avvikling av de fantastiske idrettsdagene i februar 1994.
  • Å si at «vi var svært rause» under OL, er en selvfølgelighet. Det skulle bare mangle at Norge som nasjon ikke skulle ta på seg spanderbuksene når en samlet politisk ledelse stilte seg bak arrangementet. Både regjering og storting og kongehus var som kjent meget aktive i kulissene for at Norge skulle få arrangere OL. Hvem husker ikke den fantastiske morgenen i Lausanne da kong Carl Gustaf forsov seg og kom for seint til frokosten der Gro Harlem Brundtland satt klar sammen med Samaranch. Svenskekongen ødela Vstersunds sjanser, mens Gro styrket Lillehammers.

Hvis ikke korrupsjon får konsekvenser for IOCs framtidige organisasjon, risikerer vi slutten på OL som idrettens høyeste utmerkelse.

Hadde vi ikke vært rause, ville vi aldri fått OL og ville vi vært det foruten? Ikke jeg iallfall.
Så skal vi selvfølgelig ikke konkludere med at alt som skjedde før og under Lillehammer-OL var uten plett og lyte. Når Vegard Ulvang sier at han ikke blir overrasket om grums dukker opp, er det grunn for flere til å være varsomme i sine konklusjoner. Men jeg er ganske trygg på at vår OL-glans ikke skal skandaliseres av en slik bestikkelseskultur som vi har vært vitne til i Salt Lake City. Bare det faktum at alle dokumenter, regnskapene inklusive, er frigitt til forskning og offentliggjørelse er betryggende.

Skrautvål i går: Blå himmel, hvit snø, norske flagg og noen tusen glade tilskuere. Her gikk vi et par kilometer gjennom tung furuskog for å komme fram til et nydelig stadion hvor vi kunne følge Norges beste langrennsløpere. Hele Valdres sto på for å lage fest for seg selv og alle tilreisende. Et prikkfritt arrangement.

Lausanne i går: Juan Antonio Samaranch mot veggen, ber om unnskyldning og beklager overfor «den olympiske familie».

Salt Lake City i går: Lettelse over at byen får arrangere OL, men vinterlekene i 2002 kommer for alltid til å forbindes med triksing og fiksing.

I Skrautvål fant jeg idrettsglede, vennskap og fair play.
Jeg så den olympiske ånd.