Manchester United caretaker manager Ole Gunnar Solskjaer after defeat during the UEFA Champions League round of 16, first leg match at Old Trafford, Manchester.
Manchester United caretaker manager Ole Gunnar Solskjaer after defeat during the UEFA Champions League round of 16, first leg match at Old Trafford, Manchester.Vis mer

Solskjærs første tap som United-manager

Fra ubeseiret til utklasset på 90 minutter. Det er virkeligheten for United og Ole Gunnar Solskjær

Ole Gunnar Solskjærs første nedtur med Manchester United ble veldig mye mer enn et tap. Det ble en lærepenge.

  • Manchester United-Paris Saint-Germain 0–2 (0–0)

MANCHESTER (Dagbladet): De hadde ingen sjanser, det finnes ingen unnskyldning, men det finnes en forklaring. Paris Saint-Germain er et av verdens beste fotballag.

Manchester United er det ikke.

UTKLASSING ER ORDET på den skaden PSG påførte Ole Gunnar Solskjærs mannskap denne kvelden. Samtidig er det en virkelighetssjekk. Det er på PSGs nivå lista ligger i Champions League.

Det som går med hell og dyktighet mot Tottenham, Arsenal og Leicester er ikke engang i nærheten på det øverste nivået i verden.

PARIS SAINT-GERMAIN er et lag som stort sett alltid vinner. Før Old Trafford hadde de tre tap siden august. Et av dem i Europa, mot Liverpool på Anfield i september (2-3). De to andre hjemme i Frankrike. Og det er lett å skjønne hvorfor etter maktdemonstrasjonen mot Manchester United.

Selv uten to av sine største stjerner var de best i alt.

ALLE LAG VILLE savnet Neymar og Edinson Cavani der framme. Det er til å forstå. Derfor var det også et stort tema før kampen. At PSG var svekket ga Manchester United en bedre mulighet. Trodde vi. Og mente vi. Men Frankrikes desidert beste fotballag er et av verdens beste fotballag, og har selvfølgelig folk å fylle på med.

I tillegg har de Kylian Mbappé (20).

Verdens mest eksplosive fotballspiller.

Pluss Angel di Maria, United-floppen som returnerte til Old Trafford med to målgivende pasninger.

NOEN KAMPER PÅ dette nivået vil alltid være mer spesielle enn andre. Det er sånn det er. Det handler om kvelden og anledningen. Det handler om muligheten og forutsetningene. Og for å sette betydningen av spesielle Champions League-kvelder på Old Trafford i et slags perspektiv, og det har vært mange av dem opp gjennom åra, valgte Ole Gunnar Solskjær mandag ettermiddag å dra fram 7–1 seieren over Roma tilbake i 2007, som et eksempel på hva Manchester United kan være i stand til bare de tror det er mulig.

Som om tro alltid vil flytte fjell.

MEN DET GJØR ikke det. Ikke i fotball. Det er ikke nok å bare tro. Du må kunne det også. Ta nivået, forsvare deg mot de beste – ikke minst når de kjører trekk på offensive dødballer (0–1) – og angripe med flyt og gusto. Men Manchester United hadde ingenting da de trengte det meste, og troen de hadde produserte ikke en eneste kvalifisert målsjanse.

Så brutalt er det i Europa.

Så høyt er nivået.

I DEN AVGJØRENDE kvartfinalen for snart tolv år siden, United hadde tapt 2–1 i Roma, spilte ikke Ole Gunnar Solskjær en av hovedrollene. Han fikk en snau halvtime for Ryan Giggs på stillingen 6–0. Han scoret heller ikke det sjuende målet, det kom fra Patrice Evra. Men denne kvelden spilte han så til de milde grader hovedrollen, slik han har stått øverst på plakaten siden 18. desember.

Manchester United per dato er Ole Gunnar Solskjær.

Ingenting annet.

OG MANCHESTER UNITED er fortsatt Ole Gunnar Solskjær. Det forandrer seg ikke med det første selv om han er påført et tap. Det er han det snakkes om. Det er han vi snakker om. Og sånn vil det være fram til Manchester United om kort eller lengre tid flagger hvem som skal lede laget inn i framtida.

Jeg tror ikke Ole Gunnar Solskjærs aksjer ble svekket etter dette.

Det han har bygd siden desember lar seg ikke rive ned av en omgang juling fra et av verdens beste fotballag.

MER ENN AVANSEMENT på Premier League-tabellen, i FA-cupen og i Champions League – hvilket i normale tider er det fotball på dette nivået dreier seg om – handler Manchester Uniteds resultater denne vinteren om en norsk 45-årings mulighet til å vinne en av fotballens største jobber. Fordi det ikke er normale tider. Manchester United var et vrak da Ole Gunnar Solskjær kom hjem. Nå er de en fotballklubb som litt naivt, og det gjelder ikke bare dem, men oss også, lot seg lede til å tro at Champions League plutselig var innenfor rekkevidde. Og det merkes på Old Trafford, kjærligheten merkes.

Da Ole Gunnar Solskjær entret Drømmenes Teater til et unisont «Ole, Ole, Ole, Ole – Oleee, Oleee», var hele meg nuppete.

HADDE ENDA GÅSEHUD hatt en måleenhet. Hadde bare følelser vært en konkret tilstand. Da kunne jeg med letthet formidlet denne unike opplevelsen. Satt tall på det, slik seismografer måler størrelser og setter tall på jordskjelv. Gitt det perspektiv. For du kommer ingen vei med bokstaver når en potensiell verdensrekord i kollektiv kjærlighet skal beskrives, det er derfor jeg sier at gåsehud burde hatt en måleenhet.

En slags Richters skala for følelser.

Et instrument som de facto kan måle hva fotball kan bringe fram i mennesker.

MEDALJENS BAKSIDE SÅ du da det ennå var ti minutter igjen på klokka og Manchester Uniteds trofaste, de som hadde sunget "Ole, Ole, Ole, Ole - Oleeee, Oleee", begynte å forlate Old Trafford. I strie strømmer. Som om stadion hadde sprunget lekk.

Som om det var om å gjøre å komme seg fortest mulig bort.

Vekk fra elendigheten.

Vekk fra virkeligheten.

FOR DET ER det dette er. Manchester Uniteds virkelighet. Det er til PSG-nivå de vil. Det er det de jobber for, det er det de har som mål. Og det er ingen kvikk fiks selv om de fleste av oss har glemt det i rusen de sju siste ukene.

Fotball på dette nivået handler alltid om stein på stein.

Ole Gunnar Solskjær har lagt de første.

Og om han får lov til å bygge hele huset gjenstår å se.

Jeg trodde på det før kampen, jeg tror det fortsatt.