Fransk, piano og fotball

La gjennombruddet for jentefotballen presse pengene ut av Kulturdepartementet og Fotballforbundet. Nå har Norge fått et landslag å satse på.

I GÅR vant Tyskland et fortjent EM-gull i fotball, og i dag sier lagets trener Tina Theune-Meyer takk for seg for heller å bruke tida på pianospill og fransk.

Det er en ironisk snert over gjennombruddet for jentefotballen. Under EM er det satt både PR- og publikumsrekorder for en ny, stor idrett, men den mest suksessrike treneren velger å skifte ut trenerbenken til fordel for de klassiske europeiske borgerlige kvinnesyslene.

Ok; det er en del tiår siden fransk og pianospill var pikesyslene i fornemme hjem over hele kontinentet, og forresten har Theune-Meyer vunnet i fotball så det holder.

Dessuten er fotball snart alle jenters sport.

I ENGLAND setter fotballforbundet i gang en postkortkampanje i etterkant av det flotte mesterskapet sitt. Sju millioner jenter får brev med invitasjon om å bli med på det engelskmennene kaller «et vakrere spill».

De har sine ord i behold etter denne EM-finalen. Det var flott fotball, og enda bedre blir den når fotballsportens mor får mobilisert alle sine døtre.

Jentefotball var ikke organisert i det engelske forbundet før i 1993. Da startet det med 80 lisensierte spillere. Nå er 100 000 med i ulike treningsprogrammer, og har samlet opp individuelle ferdigheter som snart kommer til å sende England opp i verdenseliten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DER MÅ Norge også klore seg fast. Ikke fordi livets lykke går mellom en tapt eller vunnet EM-finale, men fordi fotballen er i ferd med å skape en kulturell endring i samfunnet som vi alle har godt av. Jenteboomen i norsk fotball presser fram likeverd mellom kjønnene med et tempo som du må være smalsporet i hodet som Trygve Hegnar for ikke å få med deg.

FINANSMANN og medieeier Hegnar har lenge hatt hovedrollen som den som skal forklare oss hvor dårlig nivå det er på jentenes fotball. Han har sikkert en drøss med like bombastiske fettere rundt omkring i de tusen hjem, men nå er slekta med de siste huleboerne i ferd med å dø ut.

Gamle fordommer sprekker fort i TV-lyset.

OG ENDA fortere hvis Kulturdepartementet og de nyrike i Fotballforbundet går sammen om et felles jenteløft.

Dette er rett tid for å satse på en sportslig utvikling av de beste jentespillerne.

Norge har gjort et resultatmessig godt EM først og fremst fordi laget er kollektivt godt organisert og har noen offensive enkeltspillere med høye tekniske ferdigheter.

Men det går an å glede seg over sølvet og innrømme at de individuelle prestasjonene på laget fortsatt svinger altfor mye.

SLIKT skjer ofte på amatørlag. Høyere fart og bedre teknikk kommer ikke uten mer trening. Sånn er det i alle idretter, men det er slett ikke i alle idretter at det finnes gode grunner til å gi de beste utøverne denne muligheten.

Kulturpolitikernes grunn er køen av unge jenter som vil spille fotball. Når åtte- ni-årige jenter kan stille med rene klasselag i seriene Norge rundt, er det en klassekamp det er verd å støtte på tvers av partilinjer.

Dessuten hadde et kulturløft for jentefotballen vært en passe partisk avskjedshilsen fra Kolbotn-supporter Kjell Magne Bondevik.

MED DEN sensasjonelle TV-avtalen har Fotballforbundet plutselig ekstra god råd til å være med.

I tillegg kan det bli smart plasserte penger. Sportens totale framgang for tida har nettopp en kjønnsdimensjon. I år har jentene inntatt tribunene i Tippeligaen. Da er det naturlig å la dem konkurrere på likere vilkår ute på banene også.

DETTE LAGET kan konkurrere. Med en snittalder på bare 25 år er det god tid for utvikling.

Sånn kan både piano og fransk vente, men akkurat det med utdannelsen har flere av jentene fikset underveis ved siden av fotballen.

Flinke piker rekker visst fortsatt litt mer enn oss gutta.