FRUSTRERT: Mads Drange under tiden som dopingtester iAntidoping Norge. Han sluttet i jobben som en følge av frustrasjon over det internasjonale dopingarbeidet. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix
FRUSTRERT: Mads Drange under tiden som dopingtester iAntidoping Norge. Han sluttet i jobben som en følge av frustrasjon over det internasjonale dopingarbeidet. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB ScanpixVis mer

- Frustrerende å sitte i Norge og se utøvere slippe unna

Drange: - Visste hva de gjorde, men prøvene kunne ikke bevise det.

(Dagbladet): Den tidligere avdelingslederen i Antidoping Norge, Mads Drange, skriver i boka «Den store dopingbløffen» om hvordan han fattet mistanke til flere konkrete norske toppidrettsutøvere.

Mistanken var basert på funn blant utøvere som frivillig hadde deltatt i et forskningsprosjekt om blodprofiler. Høsten 2007 gikk Drange til leder Anders Solheim i Antidoping Norge og sa «Jeg tror det er noen som lurer oss».

Det kommende året ble funnene sendt, i anonymisert form, til flere forskere. En av dem svarte, og mente at blodprofilene viste spor etter blodoverføringer eller epo-bruk.

Det internasjonale dopingbyrået (Wada) og Norges Idrettsforbund ble informert i løpet av 2008. Først i 2009 ble blodprofiler godtatt som bevis i dopingsaker.

Drange skriver imidlertid at han var overbevist om at de skulle klare å ta de utøverne med mistenkelige profiler som fortsatt var aktive.

- Mistenkelig adferd Han begynte å følge utøverne detaljert, så på konkurranseplaner og tidligere testtidspunkter for å klare å ta prøver som kunne slå ut positivt.

«Vi så etter hvert at flere av utøverne med unormale profiler ofte også hadde mistenkelig adferd i form av reisemønster og endring av utøverinformasjon i siste liten», skriver Drange.

Han forteller at han fulgte utøverne så tett at han kunne forutse variasjoner i prøvene de avla.

«Jeg hadde sett mønsteret før og visste hva de gjorde», skriver han.

Men de fellende bevisene var likevel ikke mulig å skaffe.

«Urinprøvene kom tilbake negative hver gang, trolig fordi de brukte testosteron det ikke finnes analyse for, og blodoverføringer det var vanskelig å bevise direkte.»

- Frustrerende Da blodprofiler ble akseptert som bevis i 2009, skriver Drange at adferden til flere av de mistenkte endret seg. Han antar at noen sluttet å dope seg, mens andre hadde for små variasjoner i målingene til at man kunne kjøre dopingsaker mot dem - selv om profilen tydet på manipulasjon.

«Det var frustrerende å sitte i Norge og se utøvere slippe unna fordi det internasjonale antidopingarbeidet manglet vilje til å få fortgang i utviklingsarbeidet, noe som var helt nødvendig for å kunne ta dem som jukset», skriver Drange i boka.

I innledningen til boka skriver han at han mistet troen på antidopingarbeidet fordi han opplevde at dopingtesting «ikke først og fremst handler om å ta dem som jukser, men å bevise idrettens renhet».

Det er også systemet han først og fremst retter kritikken sin mot, ikke enkeltutøvere. Drange understreker i boka at selv om han med stor sannsynlighet kan si at norske utøvere slipper unna med doping, kan han også si at de fleste sannsynligvis ikke doper seg.

OMDISKUTERT BOK: Mads Dranges «Den store dopingbløffen». Faksimile: Kagge forlag
OMDISKUTERT BOK: Mads Dranges «Den store dopingbløffen». Faksimile: Kagge forlag Vis mer