Fy flate, jeg skal gå fort

HAKUBA (Dagbladet): Anita Moen-Guidon (30) er ei følsom jente. Derfor var det ikke nødvendig å spørre hvor glad hun var for OL-bronsen. Øynene, ja hele kroppen fortalte hva jenta opplevde i timene etter bronseløpet.

Anitas lykkestund står i sterk kontrast til mange av hennes tidligere ski-opplevelser.

Anita var - kanskje inntil lørdag - landslagets uheldiggris.

Hun har til gangs fått oppleve den forsmedelie 4. plassen, ofte med latterlig liten margin. Blant annet under OL på Lillehammer.

Hun har ramlet fra verdenscupseire.

Hun har vært plaget av småsjukdom foran viktige renn.

Et tiår i toppen til tross _ inntil OL-starten i Hakuba sto hun der med ingenting. Ingen individuelle OL eller VM-medaljer. Ingen verdenscupsiere.

- Du verden som jeg unner henne dette, sier trener Sindre Bergan.

Han snakket for et helt skimiljø og vel så det.

Kjører eget løp

- Takk, sier Anita og smiler over hele fjeset.

- Takk, tusen takk.

Gratulantene står i kø, hun smiler til hver og en av dem. Men tankene er hjemme i Trysil. Hos datteren _ seksåringen og førsteklassingen Karoline.

Hun skulle gjerne delt spontangleden med henne. I det hele tatt prøver Anita å dele mest mulig med datteren.

- Det er det som er min viktigste jobb, det å være mor, sier hun.

De russiske skimødrene reiser rundt halve året uten knapt å se ungene sine. Det er helt uaktuelt for Anita.

- Hadde ikke Skiforbundet lagt forholdene til rette for meg slik at jeg kunne kjørt mitt eget løp, ville jeg lagt opp, sier hun.

Med «eget løp» mener Anita at hun får lov til å disponere tida si sjøl, bestemme når hun skal være med på samlinger og når hun skal være hjemme.

Blant annet droppet hun et verdenscuprenn i Davos rett før jul. Hun var i storform, og kunne gjort det bra, men var aldri i tvil om at plassen hennes i førjulsstria var hjemme hos mann og barn.

Tøffere
Anita har slitt i årevis for en medalje. Hun har den nå. Og er det opp til henne, blir det ikke den siste.
- Fy flate som jeg skal gå på femmer'n, sier hun.
Skjønt, hun sier ikke akkurat «flate», men det hun sier tar det seg ikke ut å skrive i avisa.
Hun hadde neppe ordlagt seg akkurat på samme måten for et år siden. For årets Anita er tøffere enn fjorårets.
Hun har forandret seg.
- Jenta trener tøffere, og er tøffere i hodet, helt klart, sier Sindre Bergan.
- Ja, jeg har trent tøft, sier Anita. - Og jeg har pirket og pirket på teknikken. Alle turene jeg har hatt opp og ned på fjellet _ nå får jeg igjen for det. Og det er deilig det.

En deilig femmer

I morra går jentene fem kilometer klassisk i den av de tre Hakuba-sløyfene Anita liker best.
- Jeg er så tent at jeg knapt kan vente. Femten kilometer er det jeg synes er vanskeligst å gå. Fem kilometer derimot, bare kline til fra første meter. Gjett om jeg skal gå!
- Alle ser hvor glad du er nå, hvordan var det egentlig under løpet?
- He-he, det ble et helvete etter hvert, men jeg fikk tilbakemeldinger som tydet på at mange, mange andre hadde akkurat det samme helvete som meg. Derfor var det bare å bite tenna sammen. Jeg telte ned motbakkene, den nest siste, den siste...
- Så var jeg endelig i mål og oppnådde det jeg har slitt for. Da glemmer en fort hvor slitsomt det var.

GLEDERS SEG: Anita Moen Guidon ser fram til 5-kilometer'n.