Gå sammen om Kina-protest

Det siste idrettsutøvere som har trent beinhardt i årevis for å prestere i Beijing-OL vil, er å boikotte selve målet for alt slitet. Det er til å forstå. Det går fint an å markere motstand mot kinesiske myndigheter likevel.

JEG VET AT flere utøvere føler seg ubekvemme med presset som legges på dem i forbindelse med Beijing-OL. Idrettsutøvere har også samvittighet og egne meninger, og flere av de jeg har snakket med uttrykker stor frustrasjon over kinesiske myndigheters undertrykking av sitt eget folk.

Likevel, i en idrettsutøvers liv er OL det desidert største. Lykkes du der, faller det meste på plass. Det er ikke så lett å gi avkall på drømmer, håp og årevis med trening og forberedelser for å markere politisk uenighet. Det er høyst forståelig. Derfor er det også utidig å legge press på utøverne for å få dem til å boikotte lekene i Beijing.

LIKEVEL BØR NORSKE idrettsutøvere markere motstand mot Kinas manglende praktisering av menneskerettighetene. Utøverne er forbilder. Ikke bare idrettslig, men også som mennesker. Slik sett har de etter min mening en uskreven forpliktelse til å stå for holdningene sine når de blir utfordret.

Jeg går uten videre ut fra at de fleste norske idrettsutøvere foretrekker demokrati, ytringsfrihet og enkeltmenneskets rettigheter framfor diktatur, undertrykkelse og ytringsforbud. Jeg tror også de fleste av dem er villig til å gjøre en bitteliten innsats for å påvirke det kinesiske samfunnet i riktig retning.

DET GÅR FINT AN å si fra om sånt uten å klusse med verken egen fysisk form eller det essensielle fokuset på egen prestasjon i Beijing. En måte å gjøre det på, er å tromme sammen til et kjapt møte i Olympiatoppens utøverkomite, forfatte en uttalelse til de kinesiske myndighetene, og skrive under.

Ved å samle seg i et felles utspill, vil norsk idrett for det første stå samlet i en sak hele det norske folk er enig i uansett partipolitisk ståsted. Dessuten vil presset på enkeltutøverne trolig bli langt mindre.

Snowboarderen Daniel Franck har et godt poeng da han til NRK sier at han godt forstår at enkeltutøvere kvier seg for å tone flagg.

- Stikker du hodet ut og sier noe får du fort et voldsomt kjør. Da kan helt andre ting enn det sportslige ta over konsentrasjonen.

OPPROP: Hittil har debatten dreid seg om å boikotten åpningsseremonien i Beijing eller ikke.  Det spørs om ikke norsk idrett kan markere seg mer ved samlet å forfatte et opprop rettet direkte til de kinesiske myndighetene. Her fra innmarsjen i Aten-OL 2004. Foto: AFP/Scanpix
OPPROP: Hittil har debatten dreid seg om å boikotten åpningsseremonien i Beijing eller ikke. Det spørs om ikke norsk idrett kan markere seg mer ved samlet å forfatte et opprop rettet direkte til de kinesiske myndighetene. Her fra innmarsjen i Aten-OL 2004. Foto: AFP/Scanpix Vis mer

Ingen toppidrettsutøvere ønsker det foran sitt livs viktigste konkurranse, sier Franck. Han foreslår i stedet en markering der Olympiatoppen, forbundene og utøverne i fellesskap gir uttrykk for sin mening, og oppfordrer kinesiske myndigheter til å skifte kurs.

ET OPPROP DER Norges fremste idrettsutøvere tar avstand fra de systematiske bruddene på anerkjente menneskerettigheter i Kina, vil bli lagt merke til. Også i Kina. En oppfordring til andre dem

okratiske nasjoners utøvere om å gjøre det samme, kan få en liten snøball til å rulle.

Resultatet av et slikt opprop vil neppe bli en kinesisk palassrevolusjon. Men det vil være et bidrag til å holde fokus på Kinas særegne praktisering av menneskerettene. Og ergo viktig nok.

Dessuten vil et slikt initiativ stoppe maset mot utøverne om hvorfor de ikke foretar seg noe.

KINA-DEBATTEN HAR blusset kraftig opp de siste ukene. Og langt heftigere vil det bli fram mot lekene i august. Kinesiske myndigheter liker det tilsynelatende dårlig, og svarte arrogant (eller demonstrativt?) på kritikken med å dømme dissidenten Hu Jia til tre og et halvt års fengsel for å skrive systemkritiske artikler på internett og la seg intervjue av utenlandsk presse.

Samtidig viser det kinesiske systemet tegn på at de slett ikke er helt upåvirket av kjøret. I går meldte Financial Times at kinesiske styresmakter har tatt kontakt med vestlige PR-byråer for å «rette opp bildet av Kina».

- Et rop om hjelp, konkluderer en anerkjent Beijing-basert PR-konsulent overfor avisa.

IOC HAR FÅTT massiv kritikk for sin påståtte unnlatenhet overfor kinesiske myndigheter. Samtidig skal en ikke være blind for at vi neppe ville hatt denne Kina-debatten om IOC i sin tid hadde valgt å legge lekene til et annet land. Slik sett har IOC - vitende eller ikke - bidratt sterkt til å sette fokus på kritikkverdige forhold i det kinesiske samfunnet. At de kan gjøre mer, er likevel udiskutabelt.

Uten at jeg vet hva Gerhard Heiberg & co. i disse dager snakker med kineserne om, tar jeg det for gitt at IOC og kinesiske myndigheter snakker mye om sitt felles mål: Prikkfrie, fredelige olympiske leker med idrett i fokus.

DA BEGYNNER DET å virke rimelig opplagt at noe må skje om målsettingen skal oppnås. Slik debatten nå tiltar i styrke, med boikotttrusler og massiv Kina-kritikk, er idretten snart det siste en tenker på. Det er kun en oppmykning i Kinas praktisering av demokratiske rettigheter for sine egne borgere, som kan gi idretten større fokus enn politikken.

Norsk idrett kan på sitt vis bidra til å legge enda mer press på kineserne.

Det eneste som skal til er et brev.

Skriv det!

Gå sammen om Kina-protest