BESTILTE RAPPORT  Leif Øverland, adm.dir i Norsk Toppfotball, som står bak den nye rapporten. «Har det vært vel anvendte penger? Selv om rapporten inneholder flere interessante poenger, er svaret i hovedsak nei», skriver Arve Hjelseth. Foto: Nina Hansen
BESTILTE RAPPORT Leif Øverland, adm.dir i Norsk Toppfotball, som står bak den nye rapporten. «Har det vært vel anvendte penger? Selv om rapporten inneholder flere interessante poenger, er svaret i hovedsak nei», skriver Arve Hjelseth. Foto: Nina HansenVis mer

Gale spørsmål, tvilsomme svar

Det er lite eller ingenting som tyder på at norsk fotballs seriesystem er noen viktig årsak til at vi har havnet der vi er.

Det nederlandske analysebyrået Hypercube  har i samarbeid med Norsk Toppfotball (NTF) utarbeidet en analyse som etter noen dystre år skal stake ut veien opp og fram for norsk klubbfotball.

Prosjektet har som formål å optimalisere seriestrukturen, og har etter sigende kostet 100 000 Euro.

Har det vært vel anvendte penger? Selv om rapporten inneholder flere interessante poenger, er svaret i hovedsak nei.

Hovedsakelig er to typer data analysert: Den første delen bygger på samtaler med en lang rekke aktører og interessenter i norsk fotball, mens resten bygger på mer tekniske analyser av pengestrømmer, publikumsoppslutning og sportslig nivå, samt framskrivninger av hvordan disse faktorene vil påvirkes av ulike seriemodeller.

Det fundamentale målet er å gjøre norske klubber mer konkurransedyktige internasjonalt.

Generelt er modellen basert på at sportslige framgang genererer større publikumsinteresse, som gjør fotballen mer interessant for sponsorer, noe som igjen muliggjør ytterligere investeringer for å høyne prestasjonsnivået, etc.

Nå er rett nok ikke det siste leddet i dette resonnementet helt opplagt. I fotball har vi ofte sett at økte pengestrømmer har bidratt til høyere spillerlønninger og vekst i overgangsmarkedet, uten at dette verken har reflektert eller ført til økt sportslig nivå. Som utgangspunkt er det likevel en rimelig forutsetning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De tre modellene rapporten anbefaler innebærer alle at antall lag i eliteserien reduseres, til 12 eller 14 (mot 16 i dag). Etter en vanlig dobbelt serie deles den i to eller tre, og de fire eller seks beste spiller en ny serie og kjemper om seriemesterskapet, de svakeste spiller om å unngå nedrykk, etc.

Det anbefales at alle lag tar med seg halvparten av poengene de har vunnet i «grunnserien», antakelig for å unngå at noen er for langt foran eller for langt bak når sluttspillet starter.

Motivet er altså å skape flere spennende kamper gjennom hele sesongen og unngå at lagene midt på tabellen hverken kjemper for medaljer eller mot nedrykk.

Det er lett å forstå ønsket om færrest mulig betydningsløse kamper. Men motargumentene er like opplagte:

For det første blir et viktig sportslig prinsipp brutt dersom poeng tatt i begynnelsen av sesongen teller mindre enn poeng tatt mot slutten. 

For det andre vil tradisjonalister innvende at fotballen i over hundre år stort sett har vært basert på at lagene møter hverandre hjemme og borte, og at noe av populariteten har ligget i det lettfattelige ved dette. Hvorfor komplisere et system som tross alt har bidratt til å gjøre fotballen til en publikumssuksess uten like? Historie og tradisjoner tillegges ingen egenvekt i analyser av denne typen.

For det tredje er jeg langt fra sikker på at publikum ønsker en slik modell. Flere kamper hvor mye står på spill blir det nok, men høydepunktene på terminlisten er jo høydepunkter nettopp fordi det er mange hverdager innimellom. Søte kaker er ikke like gode hvis man spiser dem hver dag.

Jeg synes ikke rapportens argumenter for at en endret ligastruktur i seg selv hever det sportslige nivået er særlig overbevisende. Men en slik nivåhevning kan også skje indirekte, ved at økte publikums- og sponsorinntekter skaper grunnlag for sportslig framgang.

Fakta viser at publikum og sportslig utvikling følger hverandre svært tett, sa administrerende direktør Leif Øverland til Aftenposten tidligere i høst. Han hadde da trolig allerede blitt presentert for en av figurene i rapporten, som tilsynelatende viser sterkt sammenfall mellom sportslig nivå og publikumstall.

En hel del av rapporten hviler på dette resonnementet. Alt annet likt, mener Hypercube at en ny modell vil øke publikumsoppslutningen med opptil 20 prosent for de beste lagene. Et fall i en klubbs score på ECI-indeksen (et mål på det sportslige nivået sammenlignet med nivået i Europa), ser ut til å forårsake et fall i publikumsinteresse, skriver de (s. 34, min uthevning).

Dette er i beste fall kreativ presentasjon av statistikk, i verste fall på grensen til uredelig. For det første har de visualisert sammenhengen på en måte som får sammenhengen til å se sterkest mulig ut (og Øverland ser ut til å ha blitt forført av denne metoden). 

For det andre gjør de det lett for seg ved å konsentrere seg om perioden 2008-2014. I 2008 var det knapt 10 000 tilskuere i gjennomsnitt på kampene i norsk eliteserie. Dette var mot slutten av en eventyrlig vekstperiode. Fra 2001 til 2007 ble tilskuertallene nær fordoblet. Hvis publikumsinteressen henger så tett sammen med det sportslige nivået som rapporten påstår, skulle veksten i så fall ha vært resultatet av sterk sportslig framgang. Men det er ikke tilfelle. Klubbfotballen stagnerte eller ble i internasjonalt perspektiv svakere i årene hvor publikumsinteressen eksploderte.

Hva med perioden hvor norsk fotball virkelig hadde sportslig framgang; 1990-årene? Denne framgangen kuliminerte i 1999, da to norske klubber spilte i Champions League. Men mellom 1994 og 2000 var publikumstallene stort sett stabile like i over- eller underkant av 5000, altså et betydelig lavere nivå enn i dag. Likevel herjer nå kriseforståelsen selv den mest bortgjemte korridor på Ullevaal stadion.

Konklusjonen er at selv om rapporten viser et sammenfall mellom sportslige nedturer og publikumsinteresse de siste årene, har den ikke sannsynliggjort at det ene har forårsaket det andre. Et bredere historisk perspektiv viser dessuten at publikumstallene kan variere nokså uavhengig av sportslig kvalitet.

Rapporten er profesjonelt utført og sikkert ikke uten evne til å forføre aktører som har internalisert kriseforståelsen i norsk fotball. Men det er i bunn og grunn lite eller ingenting som tyder på at norsk fotballs seriesystem er noen viktig årsak til at vi har havnet der vi er. Som kunnskapsgrunnlag for viktige beslutninger har rapporten svært liten verdi.