Ganske så normal håndsykling

Du felte kanskje en tåre da du så Per Christian bakse seg gjennom villmarken i TV-serien "Ingen grenser", men av og til er det nettopp tårene som slører, skriver Esten O. Sæther.

SVOLVÆR (Dagbladet): Per Christian Brunsvik (40) og Steinar Jensen (17) hadde allerede håndsyklet sine 190 mil fra Lindesnes da jeg traff de to kompisene i Lofoten forleden. De skulle selvsagt videre til Nordkapp der de er framme i morgen.

Stamruta "Norge på langs" er forlengst blitt danset, gått, hinket og tråkket av hvilken som helst gjenomsnittelig norsk eventyrer. Så hvorfor ikke også håndsyklet av to spreke gutter som egentlig sliter mer med å finne den politisk korrekte betegnelsen på den noe tilfeldige sammensetningen av funksjonene sine, enn å fullføre 250 mil langs asfalten på drøyt to måneder?

Nettopp normalitet er stikkordet for "Rekruttering på langs"; den kampanjen Per Christian og Steinar pluss noen hjelpere er i ferd med å fullføre for å få flere funksjonshemmete til å begynne med idrett. Sånn kunne dette i beste fall vært en hvilken som helst velment kampanje for bedret folkehelse, men helt dit er vi ikke kommet.

SELV ETTER fjorårets rullestolrally med råspreke Per-Christian gjennom villmarken i karslig Lars Monsen-regi, er det fortsatt noen grenser. Som for eksempel å skjønne at en 17-åring med cerebral parese i rullestol først og fremst er en 17-åring:

- Når jeg og pappa er på kjøpesenteret og treffer folk, hender det at de hviskende spør ham: Hva feiler det gutten din? Som om jeg ikke kan snakke. Som om jeg bare er en grønnsak, sier Steinar.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter snart to måneder med skolebesøk, intervjuer og en sammenhengende møterekke med lokalpolitikere sier han sånt stadig høyere og tryggere. Norge på langs er en dannelsesreise for alle. Akkurat som vi etter et par tiår med ulike funksjonshemmete integrert i lokalsamfunn landet rundt mer og mer forstår at det å sette mennesker i bås som regel blir ganske meningsløst. Som da den uvørne freestyle-kjøreren Per Christian som 19-åring kom lammet hjem til Måløy etter et eneste fatalt hopp i snøen:

- I starten var det mest dikke, dikke og flink gutt. Jeg ble gjort spesielt svak på grunn av ulykken. Alle syntes jeg var god til å sitte i rullestol, forteller han.

ELLERS FORTELLER  begge gutta helst om det hverdagslige ved å mangle noen funksjoner eller måtte skaffe seg noen ekstra for å få livet til å fungere som vanlig. Der er der denne kampanjen til Norges Idrettsforbund for å få flere funksjonshemmete ut av passivitet, møter hverdagen til oss nordmenn flest. Det gjelder å komme seg i bevegelse; røre litt oftere på seg og svette litt mer for å beholde en bra fysisk og psykisk helse.

Joda; såkalte funksjonshemmete har noen tilpasningsbehov. Behovene kan dessuten være dyre som de kule, lave håndsyklene til Per Christian og Steinar som kan presses opp til 80 km/timen når det går som tøffest utfor. I dag er det en maks 26 års grense for å få slikt gratis fritids -og sportsutstyr, men den regelen framstår ganske meningsløs i det store samfunnsregnskapet. Mange vil heller ha egenandel for alle slik at ordningen kan omfatte flest mulig. I sum vil uansett flere funksjonshemmete med bedre helse bety lavere felles sosialutgifter.

På samme vis gjør taushetsplikten det vrient å nå ut med aktivitetstilbudene. De enkelte idrettsklubbene får ikke informasjon fra kommunale pasientlister. All kommunikasjon må gå gjennom det lokale NAV-kontoret.

FOR LANGT PÅ VEI er det nettopp kommunikasjon og sammenheng det er snakk om når den nye folkehelseloven kommer til høsten. Da blir totalansvaret for vår almenne helsetilstand tatt ut av helsesektoren og overført til kommunen generelt. Tanken er at begrepet folkehelse på denne måten blir så vidt som mulig og at beslutningene for alt det som påvirker helsa flyttes til de som ellers regulerer rammene for det lokale fellesskapet.

Det er denne helhetlige tenkningen som i beste fall også kan få flere av oss i form. Grei helse er sjelden snakk om den ene eventyrreisen fra Lindesnes til Nordkapp, men heller om trygge sykkelveier som gir mer pust til og fra jobben eller skolen, stier som åpner marka for folk flest, en daglig gymtime i grunnskolen som sikrer trening på tvers av sosiale skillelinjer eller gratis svømmetrening og åpne bassenger som gjør det mulig å leke i vannet også for de som ikke er vokst opp med sånt.

Til sammen skal det gi en folkehelse som ikke splitter sjansene til et friskest mulig liv etter inntekt og utdanning. På veien dit blir også noen hundre mil med håndsykling ganske så normalt.