TEMPERAMENTSFULL: Gennaro Gattuso trener nå AC Milan. Foto: AP Photo/Luca Bruno/NTB Scanpix
TEMPERAMENTSFULL: Gennaro Gattuso trener nå AC Milan. Foto: AP Photo/Luca Bruno/NTB ScanpixVis mer

Leserinnlegg Gennaro Gattuso

Gennaro Gattuso om villskapen: - Jeg mistet besinnelsen og stakk en gaffel i kneet hans

AC Milan-trener Gennaro Gattuso gjorde en karriere av å kontrollere sitt indre raseri for klubb- og landslag. Men han innrømmer at «dyret på innsida» kommer fram nå og da, noe som får konsekvenser for alle som er i nærheten. Det gjelder også lagkamerater.

(FourFourTwo): *Hele denne artikkelen er Gennaro Gattusos egne ord, oversatt til norsk.

Den første gangen jeg husker at noen mistet besinnelsen var min mor, og jeg var kanskje åtte eller ni år. Jeg hadde hengt opp en plakat av den italienske midtbanespilleren Salvatore Bagni på soveromsveggen.

Det var en reklameplakat og han hadde på seg siste versjon av Dr Martens flippflopper. Han var et stort forbilde for meg. Det jeg bet meg mest merke i med ham, var at han alltid spilte med sokkene brettet ned på anklene, og ikke dratt opp til knærne som alle andre spillere.

Det vil kanskje virke rart at en ung gutt fokuserer på det, men jeg elsker at han spilte med ubeskyttede legger. Min mor sa at jeg måtte ta ned plakaten. Da jeg forsøkte å fjerne den, løsnet halve tapetet også. Hun slo meg.

Jeg vil ikke tape i noen ting, selv ikke i kortspill mot vennene mine. Det er en stor del av hvem jeg er og jeg har alltid vært drevet til å oppnå suksess i alt jeg gjør. Det er en del av min DNA, uten tvil. Det er noe jeg arvet fra min far. Han og mine onkler. Faktisk alle i min familie, de er alle likedan.

Som spiller hadde jeg min egen måte å gjøre ting på. Jeg fulgte ikke alltid rådene til andre. Jeg spilte spillet på min måte. Jeg veide meg selv hver dag og spiste samme mat hver dag - hvit ris og kyllingbryst. Jeg rørte ikke et glass vin eller noe annet enn vann i mange år. Jeg løp for egen maskin hver natt. Før kamper var jeg en galning. Jeg satt oppe hele natta og så på TV eller filmer, så sov jeg på ettermiddagen før kampstart.

Kanskje det er derfor jeg aldri hadde en romkamerat, siden jeg var for intens til å ha det. Jeg husker at jeg faktisk måtte sove på sofaen i to uker i forkant da Milan spilte mot Inter i Champions League-semifinalen i 2003. Jeg var så gira.

Jeg har nettopp bestemt meg for å ikke spille fotball med vennene mine mer, fordi jeg alltid havnet i teite diskusjoner med dem. Det er det samme med støtteapparatet i Milan og mine gamle lagkamerater.

Jeg forsøker å unngå å konkurrere med dem, for når jeg tar på meg fotballsko og en drakt, så ser jeg ikke ansiktet til motstanderen. Og jeg innser ikke hva jeg gjør. Først etterpå tenker jeg: «Jeg gjorde det, jeg sa det», og så blir jeg så flau. Så det er bedre at jeg holder meg unna og heller tar meg en løpetur i stedet. Hver gang det er en ball i spill, kommer dyret på innsida fram.

Vakker barndom

Fra og med første gang jeg representerte et lag på banen, da jeg var 12 år gammel, ble fotball det viktigste. Fram til da hadde jeg bare brukt bensinkanner fra båter som målstenger. Vi spilte på stranda, omringet av fiskere, med steiner og skjell under føttene. Det tilførte definitivt noe ekstra til spillet mitt.

Det var en vakker barndom. Jeg spilte på San Siro, Wembley, Maracanã og La Bombonera hver dag, fordi vi oppkalte strendene og gatene etter de mest berømte stadionene.

Nå har prioriteringene endret seg. Barn må bli værende på skolen fram til 17.00 fordi foreldrene fortsatt jobber, så de har ikke muligheten til å spille så mye som vi gjorde. Nord i Italia er det til og med hardere å spille gatefotball, og hvis du ikke blir med på en fotballskole, er det ikke så mye annet å gjøre.

Men i fjor skjedde det noe vakkert. Jeg sendte min ti år gamle sønn Francesco til Calabria. Da han kom tilbake seks uker seinere var han så giret, og fortalte meg entusiastisk alle disse historiene om ting han hadde gjort - de samme historiene som jeg hadde opplevd på hans alder. Det var som å gå tilbake i tid.

Når jeg har det vanskelig, må jeg rett og slett lukke øynene og ta meg selv tilbake til den tiden; de strendene, de minnene. Jeg bodde på gata fram til jeg var elleve og et halvt år, ikke fordi jeg ikke hadde familie eller et hjem, men fordi det var den eneste måten å trene fotball og få venner på.

Vi hadde få eiendeler og folk jobbet hele dagen for veldig lite penger. Det eneste vi barna kunne gjøre var å gå ut, spille fotball og ha det moro. Vi hadde ikke noe annet, men det betydde ikke noe. Så dette drivet til å oppnå suksess stammer kanskje fra den tiden da jeg var barn og ikke hadde så mye.

Dro til Perugia

SPILTE I GLASGOW: Gennaro Gattuso. Foto: REUTERS/Giampiero Sposito/NTB Scanpix
SPILTE I GLASGOW: Gennaro Gattuso. Foto: REUTERS/Giampiero Sposito/NTB Scanpix Vis mer

Da jeg var 12 år ble jeg en del av Perugia-akademiet hvor jeg tilbrakte tiden de neste fem åra.

De første månedene der var forferdelige, jeg følte meg veldig alene, men jeg bet tennene sammen fordi innerst inne trodde jeg det var det riktige for meg. Vi vant nesten hver eneste juniorturnering vi deltok i og jeg følte at jeg forbedret meg mye som spiller. Jeg kjente hvordan sulten for suksess vokste hver dag.

Men, dette var en æra hvor der ikke var så vanlig at en unggutt spilte mye i Serie A. Noen av trenerne trodde jeg var spesiell og hadde talent, men jeg tenkte ikke på noe annet enn hardt arbeid - løpe, padle, trene i styrkerommet og kjempe for å leve av fotballen.

Snart ble jeg plukket ut til Italias U18-lag. Jeg spilte i en turnering i Frankrike hvor det var speidere fra flere klubber rundt om i Europa. En speider fra Rangers hadde sett meg spille og likte det han så. Det tok ikke lang tid før jeg var på vei til Glasgow, i en alder av bare 19 år.

Råd av Gazza

Glasgow var stedet hvor jeg først begynte å tenke som en profesjonell fotballspiller. Da jeg spilte for Perugia trodde jeg innerst inne at jeg manglet den mentale styrken til å gå ut på banen og spille uten frykt for å gjøre feil. Beina mine skalv og følelsene tok overhånd. Men da jeg ankom Skottland var det helt annerledes.

Jeg forsto at jeg kunne gjøre jobben på et veldig høyt nivå og jeg var heldig som fikk spille med noen fantastiske spillere som Brian Laudrup, Jonas Thern og Paul Gascoigne.

Selv om han kanskje ikke var noe forbilde hele tiden, ga Gascoigne meg ofte råd og hjalp meg å slå meg til ro i Glasgow. Det er greia med Gascoigne, han er kjent for morsomheter - han ønsket meg for eksempel velkommen til Glasgow ved å gjøre sitt fornødne i sokkene mine - men han gjorde også mange fine ting som folk ikke kjenner til.

Det var en regel i Rangers, som gikk helt tilbake til 1950-tallet, som sa at spillere måtte møte opp på hver eneste trening kledd i dress og slips. Jeg var tenåring. Du var heldig om du så meg i en dressjakke selv på søndager - det var bare ikke min stil.

Så Paul tok meg med til en av de dyreste skredderne i Glasgow og ba meg om å plukke ut sju eller åtte dresser. Han sa at skredderen hadde en avtale med klubben, noe som betydde at spillerne kunne velge hvilke dresser de ville og at pengene ville bli trukket fra månedslønna ut sesongen.

Jeg plukket opp dressene, skjortene, slipsene og da vi kom fram til kassa kom det på rundt 10 000 pund (rundt 110 000 norske kroner journ.anm.).

En stund seinere oppdaget jeg at det ikke var noen avtale mellom skredderen og klubben. Det var Pauls måte å lure meg til å la ham hjelpe meg - noe han bare bestemte seg for å gjøre på egen hånd. Han betalte for dressene for sine egne penger. Det er Paul Gascoigne som ikke så mange kjenner.

Nå gjør han det veldig bra. Han hadde noen problemer med alkohol, men vi snakker fortsatt ganske ofte. Jeg vil alltid ha disse minnene om ham og sørge for at folk kjenner til hans store hjerte. Han tenkte alltid utenfor boksen og fikk hele garderoben til å le.

SPILTE MED GATTUSO: Paul Gascoigne i Rangers. Foto: NTB Scanpix
SPILTE MED GATTUSO: Paul Gascoigne i Rangers. Foto: NTB Scanpix Vis mer

- Ikke vær gal

Jeg elsket tiden i Rangers. Jeg elsket intensiteten og lidenskapen i Old Firm-derbyet. Det var kamper som handlet om mye mer enn fotball. For lokale spillere, som Ally McCoist spesielt, var det mer enn en kamp.

Jeg husker at Walter Smith begynte å snakke med meg noen kamper før et derby. Hver dag sa han: «Vær så snill, Rino, ikke vær gal, ikke få et gult kort tidlig!» Så startet kampen og jeg fikk gult kort etter 20 sekunder!

I pausen dro jeg tilbake til garderoben, sparket skapet i sinne og endte opp med et stort kutt over øyet. Jeg ønsket å bli byttet ut fordi jeg knapt kunne se, men Smith ba meg om å bli sydd sammen og gå ut på banen igjen. Så viktig var kampen for folket i Rangers.

Da jeg signerte for Rangers, bar jeg et krusifiks som jeg hadde fått av min mor, og alle så på meg på en rar måte. Jeg lurte på hva faen problemet deres var, siden de så på meg sik. Jeg var naiv. Jeg skjønte ikke hva protestanter mot katolikker betydde. Jeg innså det først seinere, men ingen ba meg om å fjerne krusifikset.

For å være ærlig så var treneren det største problemet jeg hadde der. Dick Advocaat ville jeg skulle spille høyreback. Jeg ville ikke spille høyreback, noe som var veldig frustrerende.

Da jeg fortsatt var aktiv så jeg aldri repriser av situasjoner. Aldri. Nå som jeg har lagt opp ser jeg tilbake på noen av øyeblikkene da jeg mistet besinnelsen og tenker: «Var det virkelig meg? Gjorde jeg virkelig det?» Det er nesten som jeg ikke kjenner igjen meg selv.

Når jeg ser meg selv med hendene på Joe Jordans hals mot Tottenham, samtidig som jeg har på meg armbåndet med «Respect», må jeg le, ellers hadde jeg begynt å grine. Det var et øyeblikk som kanskje varte i et sekund, men jeg gikk ikke foran som et godt eksempel.

Det er det samme når jeg ser bildene av meg selv når jeg snerrer mot Ronaldo, den beste spilleren i verden, i et Milano-derby. Eller Zlatan Ibrahimovic i en kamp mot Ajax. Jeg kan komme med flere eksempler, men kanskje jeg bør la være..

SKAPTE OVERSKRIFTER: Gennaro Gattuso krangler med Tottenhams Joe Jordan. AFP PHOTO / OLIVIER MORIN
SKAPTE OVERSKRIFTER: Gennaro Gattuso krangler med Tottenhams Joe Jordan. AFP PHOTO / OLIVIER MORIN Vis mer

Pirlo-samarbeid

Da Ibrahimovic kom til Milan var det nok å se på hverandre for å rense lufta. Bare ved å se på hverandre forsto vi hvordan begge følte for fotballen, begge følte det samme. Vi var forskjellige spillere, men holdningen og vinnermentaliteten var akkurat den samme. Vi forsto hverandre.

Som fotballspiller vet du om noen er ute etter å skade motstanderen med vilje, eller om aggresjonen bare er noe som kommer naturlig på banen. Jeg har aldri hatt som mål å skade en annen spiller på matta. Jeg har alltid tenkt på å vinne ballen først - å gå for ballen uansett hva som skjer. Det var tankegangen min. Alltid.

Da ting ikke gikk så bra for meg på banen, gikk min første tanke til hvordan jeg skulle gjøre det godt igjen for Carlo Ancelotti. Han var manageren min i Milan i mange år og var som en far for meg.

Du kunne ikke unngå å elske ham på grunn av personligheten, måten han styrte garderoben på. Han er unik. Da vi snakket var han alltid konstruktiv og ble nesten aldri sinna. Hemmeligheten bak suksessen var at vi hadde Carlo i sju år, vi kjente hverandre så godt at vi var som en familie.

En av de bra tingene han gjorde var å utvikle samarbeidet mellom meg og Andrea Pirlo. Vi hadde spilt sammen på landslaget i mange år og gått gradene på juniorlandslagene, men han var en «mezzapunta» - en offensiv midtbanespiller.

Det var Ancelotti som plasserte ham dypere i banen slik at han spilte nærmere meg. Andrea var utrolig og kapabel til å spille overalt.

Folk glemmer at han kunne løpe en hel dag, fordi han han var så utrolig god teknisk. Med andre ord var Pirlo et beist når det kom til fysikk. Han kunne løpe hele kampen uten å bli trøtt, selv om jeg er ganske sikker på at jeg hjalp ham til å spare noen kilometer med løping!

Jeg var veldig heldig som spilte ved siden av ham, for hver gang jeg var i trøbbel, kunne jeg bare gi ham ballen, og så gjorde han resten. Det er tydelig at jeg ville slitt mer uten ham enn han ville gjort uten meg.

UTFYLTE HVERANDRE: Gennaro Gattuso og Andrea Pirlo i glansdagene. Foto: REUTERS/Alessandro Bianchi/NTB Scanpix
UTFYLTE HVERANDRE: Gennaro Gattuso og Andrea Pirlo i glansdagene. Foto: REUTERS/Alessandro Bianchi/NTB Scanpix Vis mer

Måtte klapse til ham

Om du ikke kjenner Andrea, tenker du kanskje at han er kald, stille eller mangler personlighet, men tro meg, det er ikke slik han er i det hele tatt. Han er en utrolig «son of a bitch» som alltid har det moro og lager ablegøyer.

Han var en fantastisk lagkamerat å ha rundt seg og alltid et viktig medlem av gruppa. Jeg hadde det særlig gøy da jeg tilbrakte tid med ham på ettermiddagen.

Folk spør meg ofte om historiene hans i selvbiografien. Tro meg, han har ikke skrevet ti prosent av det han gjorde mot meg og jeg gjorde mot ham. Du vil ikke tro hvor mange ganger jeg måtte klapse til ham det tiåret jeg spilte med ham.

Dersom hvert klaps var verdt bare én cent, vil jeg sannsynligvis hatt mer enn én millioner euro nå.

Han forsøkte alltid å få meg til å bli sinna, og det er ganske lett å se meg sinna. Jeg var alltid stresset og han var alltid rolig, så vi var rake motsetninger utenfor banen. Vi fikk alltid de andre guttene til å le fordi jeg alltid gikk på Andreas spøker og reagerte deretter.

Gaffel i kneet

En gang, før Champions League-semifinalen mot Manchester United i 2007, spiste alle de andre iskrem, mens jeg spiste ris. Jeg sa: «Gutter, i morgen har vi en viktig kamp så vær så snille å fokusere». Det gir deg et bilde på hvor mye jeg brydde meg om diett!

Massimo Oddo lo av meg og sa: «Kom igjen, vi spiser bare litt iskrem, vi er ikke så gale som deg». Han ertet meg alltid, så jeg mistet besinnelsen og stakk en gaffel i kneet hans. Han visste det ville skje og han hadde blitt advart. Dersom du spiller morsom og erter meg, så kommer gaffelen fram. Han fortsatte og fortsatte, så jeg brukte gaffelen.

Det var også en gang med landslaget før VM i 2006 på trening i Italia. Jeg var ferdig med trening og hadde vært hos fysioterapeuten, og mens jeg var der hadde Andrea Pirlo og Daniele De Rossi gjemt seg i skapet og under senga på rommet mitt.

De ventet der i tre timer helt til jeg kom, de idiotene! Så desperate var de etter å erte meg. Jeg ankom rundt elleve på kvelden, klar til å legge meg, da begge kom stormende fram og skremte skiten ut av meg. Jeg låste døra og ga de skikkelig juling.

Selvfølgelig har jeg noen fantastiske minner om tiden da jeg spilte for landslaget. Drømmen min som liten guttunge hadde alltid vært å spille for Milan og løfte Europa-cup-trofeet, men jeg hadde aldri drømt om å gjøre det med Italia. Spille i en, kanskje, men å faktisk vinne en? Kom igjen, det var for mye av det gode!

Det tok lang tid å venne seg til at vi faktisk hadde vunnet VM. Vi skjønte ikke hvor galt det var hjemme i Italia før semifinalen mot Tyskland. Entusiasmen var på kokepunktet.

Vi forlot landet etter å ha blitt hetset på hver trening, og så var det alt bråket rundt Calciopoli-skandalen.. og så løftet vi plutselig VM-pokalen og var nasjonale helter. Det var en utrolig snuoperasjon.

Vi skylder Marcello Lippi mye. Vi visste allerede etter semifinalen at han kanskje ville slutte som manager etter VM, uansett hva som skjedde i finalen. Han ble slaktet av media i oppkjøringen, med en sønn som angivelig var involvert i skandalen, og det var en slitsom tid for ham.

Så instinktet mitt sa at jeg burde feire med ham, kanskje til og med overbevise ham om å bli værende. Det er derfor du ser TV-bilder hvor jeg entusiastisk tar tak i ham etter at vi vant finalen.

Jeg var faktisk i undertøyet på tidspunktet, fordi shortsen revnet da jeg løp for å feire med lagkameratene mine etter å ha sett på straffesparkkonkurransen. Så jeg feiret i undertøyet samtidig som jeg, i mitt største øyeblikk i livet, kranglet - denne gangen med folk på innbytterbenken.

FIKK GAFFEL I KNEET: Massimo Oddo. Foto: AP Photo/Luca Bruno/NTB Scanpix
FIKK GAFFEL I KNEET: Massimo Oddo. Foto: AP Photo/Luca Bruno/NTB Scanpix Vis mer

Lidenskap

Savner jeg å spille fotball? Nei, ikke i det hele tatt. Jeg har gitt spillet mer enn jeg hadde å gi. Jeg holdt ikke noe tilbake. Det var lidenskapen min og jeg var villig til å gi alt for den lidenskapen - jeg hadde gjort det for en tiendedel av det jeg har vunnet.

En gang ødela jeg kneet stygt fem minutter inn i en kamp for Milan mot Catania. Men jeg fortsatte å spille. Jeg følte at noe ikke var riktig, men jeg hadde fått så mange slag i livet at det bare føltes som en ekstra smell. Jeg var villig til å gjøre alt for Milan. Jeg ga aldri kroppen min en pause og jeg endte opp med å betale konsekvensen av det.

Om du tar en titt på hånda mi vil du se at den ikke er rett, den har ikke riktig form lenger. Jeg ble fortalt at jeg trengte en operasjon på hånda og deretter tilbringe to måneder på sidelinja, men etter fire dager tok jeg bort bandasjen og fortsatte å spille. De neste to åra måtte jeg knekke hånda tilbake på plass hver gang jeg gikk inn i en takling.

Når jeg ser tilbake på min spillerkarriere, var hovedsaken at jeg alltid forsto ting lett. Hver gang jeg gjorde en feil, beklaget jeg og tok ansvar for det. Det er en kvalitet jeg fortsatt har, for selv nå som jeg er manager, lever jeg og ånder for spillet på en veldig emosjonell måte.

Jeg føler jeg har roet meg veldig, men dersom noen sier at jeg har blitt en prest, vil jeg si, «Sorry, nei» fordi jeg liker å ha den lidenskapen.

Jeg må ha den lidenskapen.