SI KLART IFRA! Norske skihelter har ikke akkurat dominert dopingdebatten de siste årene. Nå må utøverne våge å stille krav til en mer rettferdig dopingkontroll. I mellomtida får Petter Northug og gamle landslagshelter fra ti år tilbake fungere som statister. Her er de under innspillingen av en reklamefilm i 2006. Foto: John Rørdam/SAS Braathens AS
SI KLART IFRA! Norske skihelter har ikke akkurat dominert dopingdebatten de siste årene. Nå må utøverne våge å stille krav til en mer rettferdig dopingkontroll. I mellomtida får Petter Northug og gamle landslagshelter fra ti år tilbake fungere som statister. Her er de under innspillingen av en reklamefilm i 2006. Foto: John Rørdam/SAS Braathens ASVis mer

Russland tilbake i internasjonal idrett

Gi dem svar, Petter Northug! Hvorfor lar du IOC kødde med deg?

Jeg trodde vi stort sett hadde lært ungene våre at de fritt kan si fra når de opplever urett. Det høres ikke slik ut på den norske dopingdebatten.

EN etter en har profilerte utøvere i langrenn og skiskyting stått fram og sagt fra om uretten i idretten sin. Amerikanske Kikkan Randall, franske Martin Fourcade, tsjekkiske Gabriela Koukalova, svenske Sebastian Samuelsson og nå sist canadiske Beckie Scott. Flotte folk alle sammen med meninger og handlinger som litt etter litt kommer til å forandre den idretten de er glad i.

Men når hørte du sist en av de norske skiheltene høylydt kreve at disse dopingbefengte vinteridrettene må få et helt ny og troverdig kontrollsystem? Og at det å beskytte rene løpere absolutt betyr mer enn å slippe Russland lettest mulig tilbake i varmen?

Det husker du neppe, og akkurat det skyldes ikke dårlig hukommelse. I utlandet er det i dag et bredt opprør mot IOC fordi pampene der synes det er viktigere å beholde grepet om dopingjakten enn å stoppe dopet. Samtidig er det så få norske protester, at du kan lure på om de beste idrettsutøverne våre egentlig har lært seg å snakke.

I EN periode der en gjennomgående ren norsk vinteridrett har vunnet flere medaljer enn noen gang, har norske skihelter helst holdt seg unna denne avgjørende debatten. Den om hvilke kontrolltiltak all idrett er nødt til å få på plass for også å kunne tro at det foregår en tilnærmet rettferdig konkurranse i løypa og på standplass.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det skyldes dels at vi selv de siste årene har opplevd to dopingsaker, men det er en misforstått sammenblanding. Begge de sakene hadde et annet innhold enn denne store internasjonale debatten om rett og galt. Ingen av våre helter er blitt beskyldt for å jukse,.

Men nå kan det norske skimiljøet med rette beskyldes for ikke å bry seg.

DERFOR er det en bra start at de norske skisprinterne i et Dagblad-intervju i dag åpner for nye kontrolltiltak for å stoppe svindelen. Midt i frykten for at kollektive straffetiltak vil ramme uskyldige konkurrenter, ser de at en helt uavhengig kontroll lik den i friidretten tvinger seg fram. Bare en dopingjakt som ikke er styrt av idretten selv, kan med troverdighet skille mellom rene og urene.

Eller som den svært snille og forsiktige Finn-Hågen Krogh; helten fra VM-stafetten i Lahti, ganske presist sier det:

- Jeg tror på et system der de skyldige blir tatt.

DEN troen deler definitivt ikke alle de ulike internasjonale lederne som de siste tiårene har kontrollert disse to vinteridrettene. Siden de nye blodmedisinene seint på 1980-tallet erstattet det mer grovkornede østeuropeiske statsdopet, har til og med langerne vært innom styrerommene.

I fjor høst ble Gottlieb Tachler, visepresident i det internasjonale skiskytterforbundet (IBU) dømt til ett års betinget fengsel for å ha formidlet kontakt mellom sin sønn Daniel og den notorisk berømte italienske dopingdoktoren Michele Ferrari som har et langt, trist yrkesliv i internasjonal toppidrett.

SAKEN mot Taschler skal opp for tredje gang etter at den italienske legeforeningen har åpnet en rettslig prosess mot doktor Ferrari som nå er blitt utestengt fra all idrett på livstid. Uansett endelig utfall er saken et sammenkok av familie og dop. Taschlers datters Mirjam er gift med den tidligere EPO-utestengte langrennsløperen Johannes Dürr, og familiens hus ble raidet av østerriksk politi i forbindelse med rettssaken mot svigerfar.

Nå er Dürr i gang med et come back som skal ende i ski-VM på hjemmebane i Seefeld i februar:

- Jeg kommer til å slå ham knockout om jeg møter ham i løypa, sa Petter Northug om forholdet til den dopingtatte østerrikeren under en pressekonferanse for et par år siden.

Det var en ironi til å forstå. Ingen trenger å være i tvil om hva rene langrennsløpere mener om de urene. Problemet er bare at det ikke hjelper med meninger alene i en sport som ikke har ryddet opp. For å få til endring må Northug og de andre norske stjernene jobbe gjennom politiske aksjoner slik de profilerte utenlandske antidoping-forkjemperne har gjort.

De norske utøverne må ta klart parti i en intern kamp. Og skulle noen være i tvil; gjelder nøyaktig det samme kravet for de valgte topplederne både i langrenn og skiskyting.

FOR det er disse tette forbindelsene mellom den innerste sportsfamilen og svindelen som den internasjonale dopingkampen nå står om i et splittet Verdens Antidopingbyrå (WADA).

Seinest i mai var det et råkjør fra de olympiske lederne innad i WADA-styret for å få den uavhengige kontrollkomiteen til å slippe Russland raskt tilbake. Angrepet gikk personlig på komiteens britiske leder, den erfarne og respekterte idrettsadvokaten Jonathan Taylor, mens man i tillegg forsøkte å nekte utøverrepresentanten Beckie Scott og utviklingssjefen Edwin Moses å ta ordet. De to er i WADA-styret i kraft av å lede hver sin komite, og er begge klare kritikere av den internasjonale olympiske komitens (IOC) nakkegrep om dopingjakten.

Dengang klarte ikke IOC-president Thomas Bach sine våpendragere å få kontrollkomiteen til å skifte mening. Nå har de oppnådd dette, og formålet er klart:

  • Idrettslederne vil beholde nakkegrepet på dopingjakten vel vitende om at de ikke har brukt denne styrken til å ta de skyldige.

I stedet har de tatt så mange skyldige som de har følt har passet for butikken.

Både det internasjonale skiforbundet (FIS) og det internasjonale skiskytterforbundet (IBU) er blitt velstående virksomheter innen underholdningsbransjen. Det er den driften utøverne truer når de nå krever en uavhengig kontroll.

AVGJØRELSEN i WADA-styret kommer på torsdag. I hele går var det hektisk aktivitet i flere vestlige land for å sette i gang utøveraksjoner. Målet er å holde Russland unna inntil russerne på troverdig vis har fått orden på dopingkontrollen sin:

- WADAs kredibilitet er avhengig av torsdagens beslutning, sier Edwin Moses til New York Times.

Den legendariske hekkeløperen er ikke i tvil om hva de fleste av dagens utøvere ønsker. De vil ikke ha med Russland i internasjonal idrett før landet beviselig endrer den råtne dopkulturen sin:

- Dette er ikke tidspunktet for antidopingmyndighetene å gjennomføre tidenes U-sving, mener Moses.

I NORGE er det tilsynelatende ingen idrettshelt som på eget initiativ mener noe som helst. Det er ingen av de stjernene som har stått fram og frontet en egen norsk aksjon for å advare IOC-pampene mot å bruke sin innflytelse over WADA til å slippe Russland for lett tilbake.

Det er trist for et norsk samfunn der vi ellers gjerne løfter fram det å stå opp for egne meninger. For hvor tøft hadde det ikke vært om for eksempel Petter Northug i tillegg til å være morsom, hadde satt utøvermakt bak ironien.

Muligheten er der fram til torsdag. Dess mer bråk, dess reddere blir IOC for å ofre den maksimale dopingkontrollen i bytte mot Vladimir Putins gunst.

Men da må våre egne helter si fra når IOC kødder med idretten deres.