Gi dumheten et navn

Manglende fotballkunnskap å kreve Åges avgang, mener Esten O. Sæther.

Ingen er visst dummere i fotball enn Åge Hareide for tida. Ifølge et par aviskommentatorer og noen titusener nettdebattanter er det verken håp for ham eller landslaget. Hører du på disse kritikerne er Norge nå blitt like dårlig som den gang Nils Johan Semb var sjef for landslaget eller som da Egil Drillo Olsen herjet med tulleteoriene sine på 90-tallet.

For ikke å snakke om Ingvar Stadheim. Du husker vel ham? Den landslagssjefen som bodde så langt ned i dalsprekken på Vestlandet at han ikke fikk skaffet seg parabolantenne bra nok til å finne ut hvordan utlendingene sparket fotball sin.

Foruten å være utskjelt, har disse fire trenerne en ting til felles:De har styrt norsk landslagsfotball til en gullalder.

Resultatmessig har ikke landslaget vært i nærheten av den gode stabiliteten som har preget Norge de to siste tiåra, men en slik faktabasert tilnærming passer ikke for dem som synes bunnen er nådd fordi vi etter tre kvalikkamper foreløpig er like lavt plassert som Malta, Moldova, San Marino, Lichtenstein, Armenia, Andorra, Kypros og Færøyene.

RENT statistisk sett burde Kypros vært siste lag i denne oppramsingen av høstens europeiske jumbolag i. Det er de som ligger sist i VM-gruppe 8; altså gruppa før oss fra pulje nummer ni.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg valgte i stedet Færøyene som avslutning for å få mer trøkk over setningen. Leserne husker vel at det var det landslaget som engang hadde en staut målmann som spilte med topplue. Håpløs fotballnasjon; altså. Omtrent like håpløst som det å plukke billige poeng i fotballdebatten ved å stokke om på setninger og virkelighet.

Det er dette kritikerne av det norske fotballandslaget har gjort omtrent siden Ingvar Stadheim som juniorlandslagstrener seint på 1980-tallet med den sterke 1969-årgangen kvalifiserte Norge til sluttspill i U-VM og startet gullalderen vår.

STADHEIM var ikke bra nok for VG-sporten den gangen fordi han manglet tv til å få se alle de utenlandske lagene. Det var bare slike lag og slik fotball vi trodde på, selv om vårt hjemlige spill alt hadde tatt sine første teoretiske steg med de pedagogiske prinsippene til Kjell Schou Andreassen og den praktiske trenerledelsen til Nils Arne Eggen.

KOMMENTARMAT: VG, Dagbladet og Aftenposten torsdag, dagen etter landskampen mot Nederland. Foto: FRANK KARLSEN/ DAGBLADET
KOMMENTARMAT: VG, Dagbladet og Aftenposten torsdag, dagen etter landskampen mot Nederland. Foto: FRANK KARLSEN/ DAGBLADET Vis mer

Med forakten fra Norges største avis fikk dette nye kunnskapsregimet bak landslaget en trang start. Likevel ble Stadheims unge mannskap forløperen til Drillo-perioden som bokstavelig talt revolusjonerte all vår forestilling om hva det vil si å spille fotball på norsk.

FØR DEN tid hadde ikke Norge hatt noen egen spillestil. Vi tok det vi fant på veien; en utlending her og en uttakskomité der, omtrent så usystematisk og kunnskapsløst som et par av dagens kritikere nå vil avsette den samme Åge Hareide som de heiet fram for et par måneder siden.

I en slik mangel på helhetstenkning løses alt etterpå. På forhånd er kritikerne omtrent like dristige som køen av anonyme debattanter på Internett som raser mot meg fordi jeg ikke tør å ta et oppgjør med Åge Hareide.

Som om det er mitt eller andre tilskueres manglende mot som gjør at Norge tilfeldigvis ligger sist i denne VM-kvaliken.

FLERE av kritikerne mener derimot at det er trenerens forsiktighet som er problemet. VG som avsatte Stadheim før han hadde kommet i gang og som ivret etter å legge ned Drillo-fotballen og alt dens vesen da Nils Johan Semb på slutten fikk noen dårlige kamper, mener nå ifølge sin kommentator Truls Dæhli at «forsiktigheten er i ferd med å kvele den norske fotballkulturen».

Det er en ganske ulogisk tenkning i og med at den nye fotballkulturen vår nettopp er bygget på forsiktighet. Hvert eneste av de sterke norske resultatene de to siste tiåra er basert på Drillos teorier om at det lønner seg å angripe etter overganger; altså hvordan vi kalkulert forsvarer oss for så å utnytte denne forsiktigheten til å lage egne mål.

Du kan like eller ikke like en slik fotballstil. Akkurat det er en smakssak. Men du kan ikke hoppe over statistikken som viser at denne stilen har gitt Norge resultater i EM -og VM-kvalikene som vi aldri tidligere har hatt.

Det skader ikke med mer respekt for det vi faktisk har fått til i internasjonal fotball gjennom vår egen måte å spille på.

Gi dumheten et navn

FOR fem år siden lot Åge Hareide seg heie fram som ny landslagssjef for å skape et dristigere angrepsspill basert på flere pasninger og mer ballhold. Da trampeklappet alle Drillos kritikere.

Problemet var bare at det ikke lot seg gjøre å få bedre resultater ved å glemme vår egen kunnskap om effektiv fotball. Det norske spillermaterialet strakk ikke til i en mer individualistisk stil. Ved hjelp av fotballgymnaser, nye treningsprinsipper og kunstgressrevolusjonen som feier over hele landet, blir de unge jentene -og guttespillerne våre stadig bedre med ball. Men denne framgangen har ennå ikke forandret det faktum at antall norske talenter fortsatt er naturlig begrenset av folketallet. Det er derfor Hareide underveis har vraket sin egen programerklæring og heller brukt Drillo-fotballens tradisjonelle kollektive midler for å holde landslaget på et bra nivå gjennom to kvaliker.

Muligens klarer han det ikke i sitt tredje forsøk, men det svaret kommer først neste sesong.

I mellomtida er det bare å gi dumheten et annet navn enn Åge Hareide.

Den heter manglende fotballkunnskap.