Gi ei hånd til fotballjentene

DET GÅR an å skjønne at fotballjentene ikke er blitt prioritert av Olympiatoppen de siste sesongene. Rent formelt skyldtes det at landslaget misset OL i fjor sommer, samt at Olympiatoppen på grunn av den økonomiske skandalen i Norges Idrettsforbund var tvunget til å kutte både stillinger og støtte til mange idretter.

Rent sportslig går det an å si at det fotballjentene presterer ikke er så bra.

Men desto viktigere å ta et nytt felles tak for den idrettsgreinen som er suverent mest populært blant norske jenter.

I FJOR passerte antall fotballjenter i Norge 100 000-grensen. Ingen idrettsgrein øker fortere målt i aktive. Egentlig betyr veksten en stor kulturell endring for oppvekstvilkårene for barn og unge.

Fotball har lenge vært guttas greie. Bare det å være med på et lag gir sosial status og selvrespekt.

Det er denne kulturelle nødvendigheten som de siste tiåra har gjort fotballen til landets desidert største idrett.

Når koden for en riktig oppvekst nå er i ferd med å gjelde begge kjønn, blir fotballen ikke til å stoppe.

SAMTIDIG kommer jenteveksten til å røske opp i norsk mannskultur. Fortsatt kommenteres jentenes fotball med et snev av faderlig overbærenhet på statskanalen NRK. Engelskmennene kaller det presist for «patronizing», og lite er så nedlatende som en slik tilnærming overfor toppidrettsutøvere som bare har fokus på å prestere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Slik var ikke gårsdagens 5- 3-seier over Italia noe «mirakel» slik det ble proklamert fra sidelinja hos NRK. Det var nok en kamp som viste at nivået på det norske laget ikke er bra nok for å løfte en ung sport.

Men det var bra nok til å få spille videre i EM i England.

STORT LENGER kommer ikke dette landslaget. Til det er manglene for mange og tydelige, og det er mangler som det ikke er mulig å bløffe seg rundt:

 Norge kan godt slå Sverige i torsdagens semifinale, men ikke spille fotball slik jenter aldri har spilt fotball før.

Og det må være målet når vi har preget denne idretten i snart tre tiår.

PROBLEMET er altså verken trener Bjarne Berntsen eller jentene i EM-troppen. Med plassen i semifinalen har de allerede prestert over årets vante landslagsnivå.

Dessuten er det hyggelig at den gamle Viking-kjempen Berntsen gir seg selv en sportslig oppreisning etter den følelsesladete avskjeden med Stavanger-klubben. Bjarne Berntsen står for mye av det beste i norsk fotball. Han har kombinert toppledelse med et stort lokalt engasjement i barndomsklubben Figgjo, og vet at det nettopp er den spesielle sosiale forankringen som gjør at et lite land hevder seg godt i en stor idrett. Så er det også i forståelsen av fotballens sosiale betydning at landslaget skal få muligheten til ny vekst.

NÅ ER det på tide å gi en ekstra hånd til kvinnefotballen.

Det er jentenes store lagidretter som former de kulturelle idealene for barn og unge. Like selvfølgelig som vi skal ha et lag i verdenstoppen i håndball, må fotballjentene få muligheter til å trene nok til å holde posisjonen som ledende nasjon.

Begge deler kan konkret gjøres over statsbudsjett eller i øremerkede tippemidler. Utfordringen er å vise vilje til målrettet kulturpolitikk gjennom å bruke toppidretten for positive samfunnsendringer.

VI HAR ikke så mye tradisjon for slik tenkning i Norge. Foreløpig er det blitt med noen prosjekter til hjertesaker, mens idretten selv har fått styre prioriteringen av statlige midler.

Akkurat det har idretten gjort med glans hvis resultatene bare skal telles i VM- og OL-medaljer.

Men hvis målet også er å lage et mer likeverdig samfunn for norske jenter, kan ikke all suksessen plasseres på premiehylla.