Therese Johaug Holmenkollmedaljen

Gi medaljen tilbake, Therese!

Når Norges skiprinsesse fortsatt ikke er bra nok for nikkersadelen, har norsk skisport et stort problem. Om ikke Therese Johaug eller kongen selv løser det.

GOD NOK FOR KONGEN: Therese Johaug med kong Harald på ærestribunen under Ski-VM 2011. Siden har de to klemt hverandre på skistadioer verden rundt; seinest i VM for to år siden. Thereses straff for regelbrudd forandret ingen ting på det forholdet. Men for lederne i Skiforeningen er hun ikke lenger god nok. FOTO: Lise Åserud / Scanpix
GOD NOK FOR KONGEN: Therese Johaug med kong Harald på ærestribunen under Ski-VM 2011. Siden har de to klemt hverandre på skistadioer verden rundt; seinest i VM for to år siden. Thereses straff for regelbrudd forandret ingen ting på det forholdet. Men for lederne i Skiforeningen er hun ikke lenger god nok. FOTO: Lise Åserud / Scanpix Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

SELV etter en vinter der sporten ikke har sett maken til fart i løypa, er rangering i norsk langrenn klar:

  • Marit Bjørgen er fortsatt langrennsdronninga, med åtte år yngre Therese Johaug som den nærmeste i arverekka.

De to har tette bånd også utenfor sporet. De er begge bondejenter og innflyttere til hovedstaden, trener gjerne sammen og bor sånn omtrent i skyggen av Holmenkollen; hjertet av den organiserte skiidretten.

Der fra Holmenkollen er denne sporten blitt styrt i 138 år av "Foreningen til Ski-Idrettens Fremme"; nå bare kjent som «Skiforeningen», som nesten like lenge har delt ut den prestisjetunge «Holmenkollmedaljen».

Både Bjørgen og Johaug er for lengst blitt beæret med den en gang så gjeve utmerkelsen. Men nå angrer visst skilederne seg på at de delte ut disse medaljene.

Styret i Skiforeningen er blitt uenig med Marit Bjørgen om hva som virkelig er doping. Nå har ledelsen innført nye regler som gjør at slike som Therese Johaug, heretter blir bedt om å sende Holmenkollmedaljen sin i retur.

Men akkurat det er det best om Therese fortest mulig gjør selv.

I protest mot grov urett.

FOR med dette skiftet av kriteriene for hvem som fortjener Holmenkollmedaljen, bryter foreningen med rådende norsk antidoping-politikk:

  • Nå har de skaffet seg regler som bare hjelper all verdens dopingsvindlere.

Sånn har dette miljøet i løpet av noen år etablert seg som «Foreningen til Umoralens Fremme». Denne dramatiske endringen har skjedd uten noe åpen debatt blant medlemmene og i strid med resten av norsk skisport.

Det er en skandale som både de 70 000 medlemmene og Norges Skiforbund ikke skal la passere uimotsagt.

FORLEDEN ble Holmenkollmedaljen for 2021 gitt til Maren Lundby, Johannes Thingnes Bø, den sveitsiske langrennslegenden Dario Cologna og den tyske kombinertløperen Johannes Rydzek. Virkelig flotte skifolk alle sammen.

Problemet med skisportens medaljer er at det seinere viser seg at noen ikke var så flotte likevel. På lista over vinnere av Holmenkollmedaljen er det flere slike.

De finnes i ulike kategorier i utholdenhetsøvelsene. Østtyske Gerhard Grimmer og Ulrich Wehling samt de russiske skijentene Galina Kulakova og Raisa Smetanina kommer alle fra de kommunistiske dopingregimene på 1970-tallet. Der kan det være vrient å ettergå om de hadde personlig ansvar for jukset.

Seinere er sånt blitt tydeligere. Blant vinnerne finner du velkjente bloddopere som russiske Larissa Lasutina og Julia Tsjepalova, den populære finnen Harri Kirvesniemi og Estlands falne nasjonalhelt Andrus Veerpalu.

DOPINGSJOKKET: Therese Johaug slet med overbelastning i sommer, og nå snakker hun ut om det som skjedde i ukene før den skjebnesvangre turen til Seiser Alm i 2016. Reporter/video: Øyvind Godø / Kristoffer Løkås Vis mer

SKIFORENINGEN har vegret seg for å ta et oppgjør også med de utlendingene som åpenbart har et personlig ansvar for svindelen. I stedet har denne historiske foreningen fra Holmenkollen kastet seg inn i den hjemlige dopingdebatten med all sin moralske forargelse.

Det skjedde ved en ren tilfeldighet

Og det har gått helt galt.

EN gang under en annen sportsmote ble Skiforeningen stygt; men presist, kalt «nikkersadelen». Organisert skiaktivitet har alltid stått sterkt på Oslos bedre vestkant; det speiles også nå i og med at langrenn som bysport er preget av høy utdannelse og inntekt.

Men denne snobbe-betegnelsen er grovt urettferdig for det brede sosiale skiarbeidet som Skiforeningen driver i og rundt hovedstaden. Dette er en viktig jobb for folkehelsa. Desto mer uklokt er det at enkelte styremedlemmer på eget initiativ har dratt et sånt arbeid inn på feil side i kampen mot doping.

DENNE personlige dumskapen startet i forbindelse med utdelingen av medaljen i 2018. I komiteen som den gang skulle finne nye verdige vinnere satt topplederne både for Skiforbundet, Skiskytterforbundet og Skiforeningen. De innstilte enstemmig Martin Johnsrud Sundby.

Valget var opplagt både ut fra sportslige prestasjoner og hvordan Martin hadde bygget opp treningsmiljøet på det nye norske herrelandslaget etter at Petter Northug våren 2013 forsvant ut som privatløper. Dessuten var det viktig for disse lederne å få understreket at det selvsagt ikke heftet noe etisk ved Martin Johnsrud Sundby som langrennsløper etter dommen for feilaktig astmamedisinering.

Ingen hadde jo beskyldt den norske stjernen for juks. Dommen fra Idrettens Voldgiftsdomstol (CAS) presiserte derimot det motsatte. At Martin ikke hadde prøvd å oppnå noen fordel ved at legene hans brukte et såkalt «forstøverapparat» for å behandle astmaen mest mulig effektivt.

Men så gikk altså denne helt riktig nominasjonen helt feil noen uker seinere.

DET skjedde under en spontan diskusjon på et styremøte i Skiforeningen. Der gikk flertallet overraskende mot både norsk skisport og sin egen ledelse. Styret bestemte seg plutselig for å stryke Martin fra kandidatlista, og har siden forskanset seg inne i et hjørne.

Uten noen informativ debatt på Skiforeningens årlige generalforsamling vedtok styret nye regler for hvem som heretter er verdige vinnere av Holmenkollmedaljen. Dette regelverket slår fast at «Den som er domfelt for brudd på dopingregelverket er diskvalifisert for medaljen».

Reglene skiller altså ikke mellom de utøverne som blir dømt for bevisst dopingsvindel og helt andre utøverne som ubevisst bryter en dopingregel.

Dette manglende skillet gjør at for eksempel polske Justyna Kowalczyk aldri får den Holmenkollmedaljen hun fortjener for å ha åpnet et nytt stort TV-publikum for langrennssporten. Også Justyna fikk ubevisst en feil medisin, og er på den måten svartelistet fra sportens norske æresliste.

Det tjener verken til Skiforeningen eller sportens ære.

FOR med disse etisk lite konsekvente reglene, havner Skiforeningen på feil side i den internasjonale kampen mot doping.

Nå fremmer lederne i Holmenkollen synet til de som vil at umoralen i sporten skal fortsette. Som for eksempel den russiske langrennssjefen Jelena Välbe; selvsagt hedret med egen Holmenkollmedalje, som heller vil spre rykter om norsk astmamedisinering enn å ta et oppgjør med Russlands råtne dopingkultur.

Ifølge Skiforeningen er jo alle som bryter dopingreglene helt like..........

NETTOPP en slik ureflektert holdning til antidopingarbeidet er den beste hjelpen jukserne kan ønske seg.

Den vanligste unnskyldningen for å bruke dop, har alltid vært påstanden om at alle gjør det. Altså at det er det samme om du driver med organisert svindel eller om du mer eller mindre slurvete bryter en dopingregel.

At disse individuelle ubevisste regelbruddene må dømmes, er de fleste enige om. Utøvernes eget juridiske ansvar er avgjørende, men her er straff og soning slett ikke det samme som et etisk ansvar.

DENNE avgjørende forskjellen har de fremste norske antidoping-jegerne lenge vært opptatt av. Det å differensiere straffeutmålingen mellom svindel og tilfeldige feil, er et felles mål for de uavhengige vestlige antidoping-organisasjonene. Å få fram de virkelige skyldige har vært viktig i oppgjøret mot russisk statssvindel.

Det var jo derfor Marit Bjørgen var så opptatt av å understreke at Therese Johaug ikke er dopingdømt:

- I mine øyne er ikke Therese dopet, sa hun underveis i den norske debatten.

Det samme sa dommerne i CAS som i dommen presiserte at Johaug ikke hadde brukt leppesalve for å oppnå noen konkurransemessig fordel.

Hvorfor mener da Skiforeningen det stikk motsatte av både norsk skisport, våre to største skiløpere og helt uavhengige internasjonale dommere?

DET bør Skiforeningens medlemmer spørre styret sitt om. For sannheten er at det nåværende regelverket kaster en mørk skygge over Therese Johaugs medalje:

- Dersom noen som har fått medaljen seinere blir domfelt for brudd på dopingregelverket, tilskrives vedkommende med anmodning om å returnere medaljen, står det i regelen.

Formelt har denne oppfordringen om å sende medaljen i retur bare virkning fra etter 1 januar 2019. Therese Johaug fikk Holmenkollmedaljen i 2013, og slipper sånn sett unna.

Men hun slipper ikke unna at styret til Norges viktigste skiforening plasserer henne i samme bås som sportens største svindlere. For du kan jo ikke datostemple det med ærlighet. De etiske kravene er uansett de samme før og etter 1. januar 2019:

  • Den nye regelen sier derfor i klartekst at styret i Skiforeningen har bestemt at Therese Johaug ikke lenger er verdig den Holmenkollmedaljen de har gitt henne.

Det er en sviende etisk dom som ikke rimer med virkeligheten.

I FJOR tok resten av norsk idrett et oppgjør med denne urettferdige stemplingen. Da fikk Therese Johaug Egebergs Ærespris. Den ble gitt av en klok jury som nettopp drøftet betydningen av å skille mellom svindel og regelbrudd.

De juridiske rammene for denne utdelingen ble også drøftet av jussprofessor Trond Solvang; Norges fremste faglige autoritet på CAS-rett. Han var naturligvis opptatt av at slike ærespriser tok utgangspunkt i sakens juridiske fakta. Nettopp der har Solvang vært konsekvent i den juridiske forskjellen på svindel og ubevisste regelbrudd, og slik lagt et avgjørende faglig grunnlag for å gi Therese Johaug rettferdighet.

- Dette stopper hetsen, skrev jeg den gang, og det var langt på vei riktig. Det er bare noen dager siden Therese ble hyllet på svensk TV for den ærlige måten hun er blitt desidert best i sporet.

Den æresprisen burde vært det endelige oppgjøret, men fortsatt gjenstår dessverre et inkonsekvent styre oppe i Holmenkollen.

KANSKJE skjønner de ikke alvoret i saken før Therese og Marit leverer tilbake medaljene sine i protest mot urettferdigheten. Eller før Skiforeningens æresmedlem kong Harald forklarer de steile styremedlemmene konsekvensene av denne regelen i en alvorsstund på Ærestribunen.

For det er jo der kongen pleier å klemme Therese når han har sjansen til å gjøre mer stas på henne enn å sende gratulasjonstelegram. Fordi han kan norsk skisport, og vet at hun fortsatt fortjener både klemmen og æren.

Og slik bør være bra nok også for adelen i Holmenkollen.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer