Johann Olav Koss para-skandalen

Gi opp, Koss!

Johann Olav Koss vant ikke Mesternes mester. Men han kan vinne en viktigere kamp for norsk idrett om han våger å satse vervet sitt som visepresident.

IMPONERTE PÅ TV: 52 år gamle Johann Olav Koss var glimrende mot unge konkurrenter i Mesteres Mester. Nå bør han utfordre seg selv ved å være tydelig på hvilken idrettspolitikk han står for. Video: NRK Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

FREDAG er det finale i NRK-suksessen Mesternes mester. Det var i den knallserien 1,4 millioner TV-seere for noen uker fikk se skøytelegenden Johann Olav Koss knuse den gamle rekorden i skrekkøvelsen «90-graderen».

Poenget i denne øvelsen er å holde ut i en sittestilling inntil en vegg med lårene i 90 graders vinkel. Jo, det er en typisk skøyteøvelse. Den godt voksne OL-mester Eva Bjørg Jensen hadde rekorden før Koss. Hun fikset utfordringen i 33 minutter. Det er en pine. Bare test deg selv i nærmeste vegg.

Tredobbelt OL-mester Koss klarte 40 minutter og 4 sekunder. Han konkurrerte mot utforfantomet Aksel Lund Svindal; sist sett ned fjellvegger med et par av denne ville sportens kraftigste lårmuskler:

  • Johann slo ham i duell med 24 minutter!

Det skulle ikke vært mulig for en 52-åring i møte med en kraftpakke på 38 som kom nesten rett fra konkurranseløypa. Koss klarte det likevel fordi han tåler mer enn de fleste å være under press.

Men den finnes en grense også for ham.

Og den bør visepresident Johann Olav Koss ha nådd nå som han vet at han ikke ble informert av idrettspresident Berit Kjøll i forkant av Olympiatoppens diskriminering av parautøverne.

DET som skjedde i skjul for Koss og resten av styret i Norges idrettsforbund, er jo en av de mest uforståelige lederbeslutningene i denne folkebevegelsen:

  • Plutselig var det ikke idrettsglede på like vilkår for alle i Norge.

Verken toppidrettssjefen, idrettspresidenten eller generalsekretæren i Norges idrettsforbund skjønte at de brøt med den mest grunnleggende av alle verdier i bevegelsen, og tok seg ikke bryet med å diskutere saken med resten av styret. Det er knapt til å tro i en norsk idrett som til vanlig med rette skryter av å være samlet:

- Jeg ble ganske satt ut. Jeg forsto ikke hva som har skjedd, sier parastjernen Birgit Skarstein til VG om hva som hendte da hun fikk beskjed om at hun ikke fikk ekstrastipendet på lik linje med de såkalt «funksjonsfriske».

Bare fordi hun i Tokyo til sommeren skal til Paralympics og ikke til OL.

FOR Johann Olav Koss har det med like muligheter vært hele poenget med å drive idrett. Vi snakker tross alt om OL-mesteren fra Lillehammer 1994 som la opp bare 26 år gammel fordi han ville bruke denne leken til å hjelpe andre enn seg selv.

Yrkeslivet etterpå har stort sett dreid seg om å utnytte idretten som et sosialt verktøy på de plassene på kloden der det er mest å gjøre. Der det kostet å kreve rett til å leke.

DA han for et par år siden flyttet tilbake til Norge, kunne knapt den norske idrettsbevegelsen ha funnet et mer samlende og troverdig lederemne. Det ble en plass i det nye Idrettsstyret. Nå en serie skandaler seinere må han lure på hva han har blitt med på.

Foreløpig har verken Koss eller noen av de andre sosialt bevisste medlemmene av Idrettsstyret fortalt noen ting offentlig om hva de egentlig tenker om all brannslukkingen som har preget ledelsen av Norges idrettsforbund de to siste åra. Den interne lojalitetserklæringen de har underskrevet, har effektivt stoppet all åpen debatt om ulike verdispørsmål.

Da en reporter fra Dagbladet kontaktet ham i går for å få en reaksjon på de siste dagers hendelser, var han tydelig på at det gjorde han først internt i Idrettsstyret.

DEN felles selvjustisen i styret har gitt seg de rareste utslag. For Johann Olav Koss med all hans internasjonale erfaring fra antidopingarbeid, må det for eksempel ha vært beklemmende at Idrettsforbundet sist sommer endte i konflikt med Antidoping Norge.

Det skjedde da norsk idrett snudde trill rundt i spørsmålet om åpne høringer, og plutselig laget nye lover ut fra hovedregelen om stengte dører i dopingsakene. Dette var i utgangspunktet en strid om juridiske formuleringer i forhold til det nye internasjonale regelverket. Der aksepterte Verdens Antidopingbyrå (WADA) til slutt det norske ønsket om å fortsette med mest mulig åpenhet, men konflikten viste hvor lite den nåværende norske idrettsledelsen skjønner av storsamfunnet.

For selvsagt var Idrettsforbundet sjanseløse da uenigheten ble kjent etter Dagbladets avsløringer.

Og dette totale nederlaget er ikke tilfeldig.

DE siste to åra har idretten tapt sak etter sak i møte med storsamfunnets verdier. Det må få mange av de ellers velmenende og flinke styremedlemmene til å fundere over hva som er galt med styrefellesskapet deres. Nå er tida inne for Johann Olav Koss og de andre til å ta konsekvensen av det.

For bare noen uker siden kom idrettsledelsen på defensiven i spørsmålet om den knusende rapporten mot eks-skiskytterpresident Anders Besseberg. Normalt ville dette vært en gylden anledning til å gi en direkte innføring i Norges tradisjon i den internasjonale antidopingkampen.

Her var det til og med en av våre egne som ble anklaget. Slik kunne dette vært muligheten til litt nødvendig selvkritikk. I internasjonal sammenheng har den strenge norske antidopinglinjen tidvis vært framført vel belærende.

Et viktig politisk øyeblikk for norsk idrettsledelse altså.

Men ingen ting skjedde.

MENS saken ble analysert i medier verden rundt, tok det flere dager før Idrettsforbundet kom med en forsøksvis utdypende uttalelse. Da var idrettspresidenten allerede kraftig angrepet i de norske mediene:

- Kjøll stikker hodet i sanden, skrev rutinerte Johan Kaggestad på TV2.no. Et langt liv i sykkelsporten har plagsomt lært ham at det gjelder å si fra underveis, men hva skulle Berit Kjøll si?

Hun har jo ingen bakgrunn for å takle slike anledninger. Til det er interessen og kunnskapen om internasjonal antidopingkamp for liten. Her skulle Johann Olav Koss vært brukt. Det var derfor valgkomiteen i Idrettsforbundet i sin tid hentet ham inn som styrekandidat. Men Kjøll bruker ikke systematisk de kunnskapsrike folkene rundt seg til å fronte norske idrett.

Det gjør hun selv. Og det går dessverre dårlig.

DERFOR må resten av styret kreve endring. På mandagens krisemøte ønsket flertallet fortsatt å beskytte presidenten sin. Det er lojalt, men det har sin politiske pris mens forsvaret for idrettens etiske verdier rakner.

Idrettspresident Berit Kjøll er valgt for fire år. Hun er ikke halvveis i presidentepoken sin, og så lenge kan ikke dette fortsette. Velger styremedlemmene å jobbe videre med henne etter at hun holdt tilbake informasjon om hvordan skandalen med de manglende parastipendene utviklet seg, blir de selv klistret til dagens ukultur.

NOEN av styremedlemmene er på valg allerede på vårens Idrettsting, og vil kanskje prøve å posisjonere seg i forhold til det. Det er smått tenkt.

Alternativet er å kreve drastiske endringer. Innføre hyppigere styremøter, innskrenke presidentens arbeidsområde og skrote den interne skriftlige lojalitetserklæringen. Eller gi opp, forlate styreplassene og la tinget om tre måneder avgjøre hvilke verdier som skal prege norsk idrett.

Norsk idrett må tåle uenighet. Valgte ledere må få lov til åpent å stå opp for en sosial folkebevegelse som sikrer idrett for alle. De må våge å si fra selv om det koster dem vervet.

trenger norsk idrett en åpen debatt for å sikre den folkeligheten som gjør at Mesternes mester er blitt en årlig seersuksess. Det er den brede idrettskulturen vår dette er snakk om.

Den som gjorde Johann Olav Koss så stor lenge før han knuste rekorder som TV-kos på fredagskveldene.

Bare fordi han skjønte hva denne leken egentlig dreier seg om.

At alle får like muligheter til å være med.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer