LETT SPILL:  Hardt arbeidende Sogndal fikk lett spill mot et slapt hjemmelag. Her starter Gustav Valsvik bortefesten med 1 - 0. FOTO: Fredrik Varfjell / SCANPIX.
LETT SPILL: Hardt arbeidende Sogndal fikk lett spill mot et slapt hjemmelag. Her starter Gustav Valsvik bortefesten med 1 - 0. FOTO: Fredrik Varfjell / SCANPIX.Vis mer

Giddesløst og slapt

Stort flere slike kamper tåler ikke VIF.

er det ikke poengene Vålerenga mangler. Det er gleden over å spille fotball sammen.

To tap på fem kamper irriterer bare lagets ivrigste fans. Med like mange seire pluss en uavgjort i prestisjeoppgjøret på Åråsen, har sesongen rent poengmessig startet bedre enn oppkjøringen tydet på.

Men spillet har vært svakt. Bare mot LSK sist helg fungerte laget periodevis offensivt. Ellers har det vært tafatt og trist.

MOT Sogndal var det verre enn som så. Med unntak av noen ok åpningsminutter var det lite som fungerte, og aller mest betenkelig:

•• Spillerne så ikke ut til å ha overskudd til å forandre det.

Det var noen åpenbare grunner til det. Et par av de mest erfarne spillerne var ikke på banen. Andre Muri var ute av spill etter den kraftige hjernerystelsen mot LSK og Kristofer Hæstad måtte gi seg under oppvarmingen. Det er to viktige mannfolk for å få trykk på banen, men det burde likevel være rutinerte nok spillerne tilbake til å ta tak.

DET er her motsetningene i spillergruppa muligens synes uten at noen av de involverte nødvendigvis ønsker det. Både Harmeet Singh og Mohammed Fellah har slitt med forholdet til Martin Andresen gjennom forsesongen; Singh fordi han ikke vil signere ny kontrakt og Fellah fordi han lenge har vært ujevn i treningsarbeidet sitt. Til sammen har det gitt den engang så lovende lokale duoen både begrenset spilletid og overskudd.

Sånt syntes i en kamp der Sogndals ganske tidlige scoringer forandret premissene. Derfra og inn kunne gjestene angripe etter ønske. Det satte VIF på en prøve laget ikke behersket.

MED vanlig kraft kunne så ballsikre spillere som Fellah og Singh likevel styrt inn poengene. Nå var de ikke i nærheten. Hjemmelaget kontrollerte mer og mer av banespillet, men fikk aldri balltempoet høyt nok til å produsere jevnt med sjanser. I stedet flyttet Sogndal stødig to flate firere foran sin glimrende keeper Kenneth Udjus, kontret seg til flere sjanser og vant helt greit.

Nytrener Jonas Olsson har glidd rett inn i Sogndal-tradisjonen med å få mye ut av små ressurser, men tross alt ikke mer enn at et  VIF-lag med mer selvtillit og spilleglede hadde fikset dette.

Det er først og fremst en utfordring for spillerne.

SELVSAGT går det an å diskutere Martin Andresens prioritering av spillere med utgående kontrakt eller generelt de siste sesongers personalbehandling i VIF-garderoben. Dette er debatter som preger enhver konkurransegruppe med begrenset spilletid for den enkelte. Den diskusjonen stopper imidlertid ved kampstart.

På banen er det ikke noe annet enn maksimal innsats som gjelder, og dette er hver spiller sitt ansvar. Da må det være frustrerende for VIF-tilhengerne å se hvordan gjestene bare med spillgleden fikk bestemme kampbildet på Ullevaal.

DET alene er utfordringen for VIF framover. Kanskje har forhåndspraten om tidenes beste stall og ambisjonene om seriegull vært i største laget, men det blir likevel for smått å bli tatt på gnist og innsats i kamp etter kamp.

Akkurat der har spillere både med og uten kontrakt samme ansvar. Bra holdninger skiftes sjelden like lett som klubbdrakta, og nå er det en annen holdning som kreves for at det skal bli artig å se Vålerenga spille fotball igjen.