Gjør det for Norge, Solskjær

OLE GUNNAR SOLSKJÆR og John Arne Riise havnet begge på årets lag i Premier League, utarbeidet av det mest anerkjente statistikkbyrået i England. I en fotballnasjon som langt på vei baserte 90-tallets landslagseventyr på statistikk, er det en kåring vi har all grunn til å glede oss over.

Riktig nok kan aldri statistikk brukes som noe fullverdig barometer på spillernes innsats eller kampenes innhold. Men til mye annet:

Som for eksempel å stille krav til Solskjær om at han skal spille ut noe av det samme tallmaterialet i landslagssammenheng. Spesielt tallene som handler om scoringer og målgivende pasninger.

FOR SAMMENLIKNER vi Solskjærs prestasjoner på United og landslaget, så kan ikke statistikken brukes til annet enn å fastslå at Solskjær aldri har vært like god for Norge. Og videre kan man spekulere på årsakene.

  • Den mest vemmelige av dem handler om manglende motivasjon. Temaet er aktuelt igjen etter de siste landskampene, men virker fullstendig ubegrunnet i Solskjærs tilfelle. Få landslagsspillere har vist den samme entusiasmen og lojaliteten.
  • De øvrige spekulasjonene er mer sportslig begrunnet: United er bedre enn Norge. Og landslagene Norge møter er bedre enn de fleste lagene United møter i Premier League. Antakelig er begge deler riktig. Liten tvil om at det er kortere vei til scoringer og sportslig suksess for en spiss på United enn på landslaget.

DEN VIKTIGSTE ÅRSAKEN har likevel handlet om bruken av Solskjær på Norge. Kall det gjerne misbruken. Som flankespiller. Men omsider virker det som om Nils Johan Semb har gitt Solskjær ønskerollen. Som en av to spisser, gjerne litt tilbaketrukket.

Paradoksalt nok ble denne løsningen dyrket fram under Norges mest frustrerende perioder i VM-kvalifiseringen. I utgangspunktet var det en slags kriseløsning i kamper der Norge fikk mål mot seg - og det skjedde jo.

Dermed ble virkemiddelet benyttet såpass ofte og med såpass suksess at det er blitt mer eller mindre permanent.

SÅ KAN VI HENTE FRAM litt statistikk igjen: Solskjær har hatt denne rollen fra start i to landskamper. Mot Belgia 13. februar og mot Sverige 17. april. I de to kampene scoret Norge null - 0 - mål. Og vi endte opp med til sammen fem målsjanser.

Altså slett ingen suksess, statistisk sett.

Men tendensen er likevel lovende. Og når vi omsider både har en landslagssjef som er villig til å bruke to spisser og en spissduo de fleste fotballnasjoner kan misunne oss, så er det bare et spørsmål om tid før samarbeidet ender i scoringer.

JAPAN ER VERTSNASJON for VM og en av de mest spesielle motstanderne som har vært på Ullevaal. Regn med at bortelaget står for underholdningen i kveld. De japanske spillerne oppfører seg som Duracell-kaniner. Intense og tilsynelatende utrettelige. De jager ballen over hele banen og sørger for at motstanderen får ekstremt dårlig tid. Men batteriene holder ikke alltid 90 minutter.

OG NORGE HAR ofte spilt best mot lag som spiller annerledes enn oss. Nettopp det var den viktigste årsaken til landslagets suksess på 90-tallet. Vi spilte annerledes fordi vi forsøkte å være annerledes. I øyeblikket tilhører Norge majoriteten av verdens fotballnasjoner: De som ikke kom til VM.