FORTJENER BEDRE:  Heidi Weng er blitt god fordi hun kommer fra en norsk skitradisjon. Da bør hun slippe å bli mistenkt for juks en gang i framtida. Her er hun med mamma May Bente under årets ski-VM. FOTO: Bjørn Langsem.
FORTJENER BEDRE: Heidi Weng er blitt god fordi hun kommer fra en norsk skitradisjon. Da bør hun slippe å bli mistenkt for juks en gang i framtida. Her er hun med mamma May Bente under årets ski-VM. FOTO: Bjørn Langsem.Vis mer

Gjør toppidretten helt åpen

Spar Heidi Weng og de nye norske skiheltene for slike helt unødvendige ydmykelser.

ET dårlig TV-program blir som regel fort glemt. Problemet med den svenske TV-dokumentaren "Blodracet" om svindelen med manipulert blod i det internasjonale langrennsmiljøet på 1990-tallet, er imidlertid at dette programmet først og fremst var dårlig gjort.

Egentlig hadde ikke reporterne solid nok dokumentasjon til å mistenkeliggjøre noen av de utpekte løperne. Selv de som var sterkt omdiskutert mens de var aktive, fikk knapt presentert noe avslørende materiale mot seg.

De manglene må programskaperne ha skjønt på forhånd. Likevel valgte de å sende en dokumentar uten noen som helt sprengkraft, men med desto flere unødvendige ofre. Det var derfor Norges Skiforbund i går la fram alt miljøet har av tilgjengelig informasjon om blodverdiene til de norske langrennsløperne fra denne perioden.

DET var ingen faglig grunn for å gjøre det. Få sentrale personer i det internasjonale antidopingmiljøet har snakket om mistanker mot norske langrennsløpere i denne ellers svært dopingbefengte perioden. Det gjør professor Bengt Saltin sin opptreden som sannhetsvitne i dokumentaren ganske så overraskende; men ikke særlig spennende. Til det har denne gamle antidopingkjempen selv ødelagt vitnemålet sitt med sprikende forklaringer og bruk av andre -og tredjehånds uttalelser som i etterkant er blitt tilbakevist.

Det eneste som står igjen er at ledelsen i det internasjonale antidopingbyrået (WADA) og de dopingansvarlige i den internasjonale olympiske komite (IOC) har tatt avstand fra beskyldningene mot norske langrennsløpere. Ganske enkelt fordi det ikke fantes noe systematisk dop hverken hos svensker eller nordmenn i denne sporten på 1990-tallet.

ETTER dette TV-programmet finnes det imidlertid løpere som blir beskyldt for svindel uten annet faglig etablert grunnlag enn en enkelt helsetest i 1997. Verdien av denne helsetesten er også omdiskutert. Blodeksperter har i etterkant lagt fram vitenskapelig materiale som viser hvordan slike enkeltresultater sier et sted mellom ingenting og lite om det er grunn til å mistenke manipulasjon.

Samtidig har altså en så spinkel test og en så svak TV-dokumentar presset Norges Skiforbund til å lete fram alt det norske langrennsmiljøet har av testverdier. Det forteller i seg selv hvor sårbar toppidretten er for rykter.

I de fleste dopingbefengte idrettene blir en eventuell mistanke koblet til et mønster med utsatte treningsgrupper, lyssky legekontakter eller helt ville resultater. For respekterte løpere som Marit Mikkelsplass og Kristen Skjeldal finnes det ingenting. Selv de mest hederlige blir altså slept inn i søkelyset på et faglig sett totalt sviktende grunnlag.

Beskyldningene mot Bjørn Dæhlie er ikke noe bedre. Hverken blodverdiene eller oksygenopptaket hans forteller annet enn at det i hvilken som helst sport finnes enkelte som på naturlig vis er blitt desidert bedre enn de andre.

NETTOPP denne sårbarheten gir imidlertid toppidretten en påminnelse:

•• De aller største idrettsheltene lever sjelden for seg selv.

Skal deres smått utrolige sportsprestasjoner bli trodd og beundret, er de avhengige av bred tillit.

Kanskje skjønte ikke skimiljøet dette så klart tidlig på 1990-tallet i gleden over endelig å gå fra finner, svensker og russere igjen. Dette ble en periode preget av norsk forsprang både i skiteknologi og i selve den systematiske treningen. Toppet med Bjørn Dæhlies ekstreme egenskaper, ga satsingen rundt Lillehammer-OL svært gode resultater. I et langrennsmiljø som har vært vant til hemmelighold helt fra dengang de beste løperne i skjul kokte sin egen smurning, var det fristende å holde de beste forretningsideene for seg selv. Prisen for denne eksklusiviteten betales nå med konkurrentenes mistanker, selv om altså selve mistankene om systematisk norsk dop er fullstendig grunnløse.

For dagens nye, sterke norske langrennsmiljøet betyr dette at suksessen står seg mye bedre med maksimal raushet underveis. Det gjelder altså å gi konkurrentene mest mulig innsyn i treningsmetoder og forberedelser. Bare en slik åpenhet vil i lengden beskytte Petter Northug, Marit Bjørgen, Therese Johaug, Heidi Weng og de andre norske rene skistjernene som kommer til å vinne ofte framover.

Men mest av alt beskytter åpenheten langrenn som en trivelig sport for alle.