Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

GLIDENS PRIS: Hvem har ansvaret?

Glansbildet slår sprekker

Plutselig gikk norske langrennsløpere stadig fortere på oppsiktsvekkende raske ski. Men gliden hadde sin pris.

STORHETSTID: Bjørn Dæhlie sekunderes av landslagstrener Inge Bråten på femmila i Holmenkollen i 1993. Foto: Espen Bratlie / Samfoto / NTB scanpix
STORHETSTID: Bjørn Dæhlie sekunderes av landslagstrener Inge Bråten på femmila i Holmenkollen i 1993. Foto: Espen Bratlie / Samfoto / NTB scanpix Vis mer

DEN direkte og ruvende landslagstreneren Inge Bråten var en gang frontfiguren for det nye gullalderen i norsk langrenn. Da han overtok som trener for det norske herrelandslaget i 1990, kom resultater som sporten nesten aldri hadde sett.

Allerede vinteren etter under Bråtens første verdensmesterskap som trener, ble Norge klart beste nasjon. Så ble det rene parademarsjen med oppvisningen i Albertville-OL i 1992, et nytt strålende VM i Falun og deretter eventyret på norsk snø på Lillehammer.

Alt med Inge Bråten på seiersbildene sammen med skiheltene Vegard Ulvang, Bjørn Dæhlie, Thomas Alsgaard og mange flere.

DETTE var slett ikke hans egne trenertriumfer. Suksessen kom med en ny sterk generasjon løpere, sammenbruddet i sovjetisk langrenn, nøye planlagte lange treningsleirer i tynnluft, den norske hemmeligheten med steinslipte ski og et lag som endelig hadde fått samme raske fluorsmøring som konkurrentene.

Det var jo den ekstreme fluorgliden som i starten hjalp Gunde Svan til å utklasse de norske løperne etter at italienerne hadde delt hemmeligheten sin. De norske løperne ble først innvidd i fluorens renkespill under væromslaget natta før 5-mila i Calgary-OL 1988.

Noen vintre seinere var det tid for å slå tilbake. Nye Norge vant det meste, og midt i TV-bildet sto Inge Bråten alltid klar med et glis og en rask replikk.

Det er dette glansbildet som slår sprekker nå.

FOR mens Bråten ga seg som norsk landslagstrener etter festen på Lillehammer, fortsatte han i skimiljøet med en smittende entusiasme. Han kunne tilsynelatende gå rett gjennom hvilken som helst vegg for løperne sine.

Det ga ny suksess som svensk landslagssjef i Torino-OL 2 006 og enda et OL i Vancouver fire år seinere. Da som innkjøpt trener for hjelpe arrangøren Canada til litt uvant heder i sporet. Så kom noen turbulente måneder med samme oppgave i Sveits, før ønsketenkningen om å bygge et internasjonalt superlag ble lansert med Bråten som trener.

Det laget var tenkt å ha Petter Northug som stjerne, med ble aldri noe mer enn en drøm. Uansett skjedde det mye og høylytt rundt Inge Bråten.

MIDT i all viraken la han aldri vekk interessen for glid. Det var derfor han etter et mellomspill som TV-kommentator, endte opp som produktutvikler og markedsfører for den japanske smøringen Gallium. Da reiste han Norge rundt for å spre begeistring om det tilsynelatende vidunderlige produktet.

Han døde midt i den jobben; bokstavelig talt på post selv om han bare noen år før hadde sagt at han var blitt for gammel til å løpe langs sporet og skrike fram løperne sine.

Den fæle sykdommen kom midt mens han fortsatt jobbet intenst for at noen andre skulle gli fortest mulig på ski.

NÅR den nærmeste familien til Inge Bråten nå forteller om usikkerheten sin rundt denne plutselige fysiske kollapsen, gir det grunn for det norske skimiljøet til å stoppe opp.

DØDE AV KREFT: Marit Bråten leter blant minnene i smøreboden der mannen Inge Bråten sto i time etter time, år etter år, og smurte ski. Bråten døde av lymfekreft, og legene stiller nå spørsmål om skismøringen kan ha vært en medvirkende årsak. Video: Bjørn Langsem Vis mer

Ikke fordi sammenhengen mellom åra med Bråten i fluorrøyken i smøreboden hjemme på Jessheim og den overraskende kreftsykdommen, er medisinsk åpenbar. Men fordi den kommer med flere personlige fortellinger som likner, og noen stadig vondere spørsmål som trenger svar.

For hva var egentlig glidens pris for dem som i årevis var nærmest den farligste fluorsmøringen?

LITT etter litt blir det tydeligere for norsk langrenn hvor store helse -og miljøutfordringer som ligger i bruken av disse smøringene. Det er ikke mer enn to uker siden stemningen snudde på det nasjonale ledermøtet i sporten etter at den internasjonale langrennssjefen Vegard Ulvang krevde hardere kontroll med dem som bryter det norske fluorforbudet i barne -og ungdomsskirenn. Da skjønte skifolket at de egentlig ikke hadde noe valg.

Den nye oppslutningen om å fortsette testingen av fluorbruk, har foreløpig mest vært en reaksjon på faren for miljøet og bekymringen for at langrenn er i ferd med å bli en for dyr sport.

Men nå rykker utfordringen med de farligste fluorgliderne mye tettere. For hvem har ansvaret for de personlige helseskadene som disse smøringsproduktene har ført med seg?

SIST helg ble skisportens ledelse også utfordret i Dagbladet av familien til Toril Stokkebø; den frivillige skimammaen som knyttet sin fatale kreftdiagnose til alle timene med giftige stoffer i smørebua.

Norsk langrenn har akkurat jobbet seg gjennom en etisk medisinsk vanskelig sak i spørsmålet om bruken av astmamedisin. Det ble løst på en voksen måte, og langrennssporten fikk ros for denne viljen til å rydde opp i en internasjonal uavhengig medisinsk rapport.

Når det nå kommer nye spørsmål om ansvar, krever det samme vilje til å se kritisk på egen sport. Med all sin åpenhet og undring viser Inge Bråtens nærmeste riktig vei.

For det får så være at glansbildet sprekker. Ski-Norge må selv plukke opp bitene for å få svar på hvordan det kunne skje.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media