Glem stilen, nyt spillet

BELFAST (Dagbladet): Glem alt maset om den norske fotballstilen for en stund. Nå spiller landslaget fotball som både venner og fiender av Drillo-stilen kan trives med.

Da han overtok landslaget rett før jul, lovet Åge Hareide å bygge noe nytt på de gamle norske Drillo-prinsippene. Foreløpig er løftet mer enn innfridd.

Norge under Åge Hareide virker ganske annerledes enn den nitriste slutten på EM-kvaliken seint i fjor høst, men tenker du bedre etter, har du sett det aller beste før:

DEN DIREKTE PASNINGEN

fra midtbanen til spillere på full fart inn i bakrommet.

Myggen altså, dengang landslaget i sine store stunder var blant verdens beste.

Slike stunder kom tett før pause på Windsor Park. Uten Myggen, men med Martin Andresen og Magne Hoset. Hareides nye lag har to pasningsleggere over vanlig norsk nivå. Det hadde Drillos på 90-tallet også: Myggen med de nevnte følsomme stoppballene og Kjetil Rekdal med den tidlige, effektive gjennombruddsballen langs bakken. Begge deler helst på en-touch.

Mot Nord-Irland kom 1- 0 og 2- 0 slik etter avgjørende pasninger fra Martin Andresen. Før 3- 0 brukte Magne Hoset en

berøring mer da han spilte

igjennom Steffen Iversen.

Men det gikk uansett fort i lengderetning på løp som var startet lenge før pasningene ble slått.

GOD GAMMEL

bakromsfotball, men med den enkle, raske touchen som gjorde at Drillo-fotballen av og til var undervurdert ballkunst. Det nye landslaget skal ikke overvurderes.

Åge Hareide har startet som landslagstrener med å slå

Sverige, Honduras, Singapore

og Nord-Irland på rad.

Denne resultatrekka som sportslig prestasjon er det ingen grunn til å diskutere.

Den teller knapt. I hvert fall

ikke målt mot landslagets prestasjoner på 90-tallet.

Hvordan 4- 1 borte mot Nord-Irland skal måles, er verre:

DU KAN VURDERE

resultatet mot den nye nordirske verdensrekorden. I går kveld hadde de spilt 1299 minutter landslagsfotball uten å lage mål. Og da de endelig scoret, laget de umiddelbart et selvmål bare av glede.

Du kan sjekke FIFA-rankingen, der vertene var på 124. plass før denne kampen, og de tar neppe igjen verken Benin eller noen av de andre rivalene i bunnen av verdenslista på prestasjonen fra Windsor Park.

Eller du kan høre om ukas

viktigste fotballhistorie fra Nord-Irland. Den forteller mer om hvorfor gårsdagens motstandere har annet å konsentrere seg om enn å få fotballgleden tilbake

hos velfødde og til dels grovt overgasjerte nordmenn.

FOR NÅ DISKUTERER

nordirene hvor de skal bygge ny landslagsarena til erstatning for den nedslitte Windsor Park. Alternativet er Maze, det beryktete fengselet fra den nordirske konflikten. En nasjonalstadion der vil kanskje kunne brukes til å løfte et nytt samlet Nord-Irland fram hvis London får sommer-OL i 2012.

Maze, på norsk «labyrinten», ble stengt for fire år siden, men sårene svir fortsatt. Katolikkene vil heller bruke lokalene til museum; et nasjonalt minnesmerke over de 25000 trosfellene som opp gjennom den fortvilte borgerkrigen satt innesperret der. De ytterliggående protestantene karakteriserer ideen som frastøtende:

- Ikke en kvadratmeter av fengselet skal brukes til minne om terrorister, sier den lokale unionisttalsmannen.

Sånt gir idrettsdebatt andre

dimensjoner.

TILBAKE TIL FOTBALLBANEN

er den nye nordirske treneren

Lawrie Sanchez på jakt etter nye landsmenn. Det gjeldende

nasjonale folkeregisteret

rommer ikke nok talenter:

- Vi ser etter spillere fra Karibia, sier Sanchez. Selv har han far fra Sør-Amerika og en mor som er født i Nord-Irland. Nærmere nasjonen var han ikke vært før han selv ble plukket opp som nordirsk landslagsspiller.

Åge Hareide kan heller se

etter nye spillere fra norsk Tippeliga. Martin Andresen dominerte der seinest i fjor. Denne sesongen kan det lett bli Magne Hoset og Morten Gamst Pedersen.

Eller Jan Derek Sørensen, når han får lirket i orden bekkenet.

For akkurat nå er norsk fotball bra nok.

Og mye morsommere å se på enn på lenge.