IKKE SÅ MYSTISK: Eks-landslagslege Knut Gabrielsen viser hvordan forstøverapparatet virker med astmatikeren Martin Johnsrud Sundby som tilskuer. FOTO: Audun Braastad / NTB scanpix.
IKKE SÅ MYSTISK: Eks-landslagslege Knut Gabrielsen viser hvordan forstøverapparatet virker med astmatikeren Martin Johnsrud Sundby som tilskuer. FOTO: Audun Braastad / NTB scanpix.Vis mer

Astmadebatten i norsk langrenn:

Gode leger er ingen norsk snarvei til gull

Nå gjelder det å sikre fritt innsyn for alle for å forhindre yrkesskader i langrenn. 

DET burde holde med et enkelt nettsøk etter statens offisielle råd for legemidler til barn og ungdom, for å vaske vekk noe av støvet som dekker til høstens skidebatt om medisinering av norske toppløpere. Der forklares bruken av forstøverapparat i et enkelt språk for unge som trenger astmamedisin, og er til å lese for de som tror at dette apparatet er den Onde selv i moderne toppidrett:

«Et forstøverapparat er satt sammen av en boks med motor, koblet til en medisinbeholder, "kniv", og munnstykke med maske. Midtstykket er en "kniv" som kutter dråpene til damp slik at du kan puste inn. Under forstøvningen kommer det en jevn damp. Det er tomt når dampen forsvinner»

Så forteller helsemyndighetene norske astmatiske barn at de kan få forstøveren sin på hjelpemiddelsentralen, men at de må huske rekvisisjon fra legen.

AKKURAT rekvisisjonen har norske langrennsløpere husket siden 1994 da behandlingen av utøvernes luftveisproblemer ble satt i et stramt medisinsk system under ledelse av professor Kai Håkon Carlsen. Få behersker som han det med astma og barn; dette har vært den nylig pensjonerte 70-åringen Carlsens livsverk. Derimot er det mange som kan mye mer om langrenn:

  • Ironisk nok har selve guruen innen medisineringen av de norske langrennsløpere i mer enn tjue år. aldri vært spesielt interessert i utspekulerte treningsmetoder innen langrenn.

Nettopp det er en viktig påminnelse for å få med de avgjørende nyansene i den pågående diskusjonen om hvorvidt; eller hvor mye, vi skal medisinere toppidrettsutøverne våre slik at de blir friske nok til å konkurrere:

  • Behandlingen av luftveissyke norske langrennsløpere har gjennom alle disse årene ikke vært ensidig preget av det å optimalisere resultater. Målet har vært å ta vare på utøverne.

Det var derfor den internasjonale granskingskommisjonen som nå går igjennom den faglige og etiske kvaliteten på denne medisineringen, forleden ga beskjed om at det norske helseteamet ikke hadde noen rutiner som måtte endres før sesongstart. Det var altså helsefaglig greit å bruke for eksempel forstøverapparatet som før.

MEN den gode tilnærmingen stopper ikke en avveining av når løperne med astma eller andre luftveissykdommer egentlig er friske nok til å starte eller bør melde forfall som Marit Bjørgen og Martin Johnsrud Sundby under sesongåpningen i går.

Her har norsk langrenn siden 1994 med systematisk helsefaglig støtte, skaffet seg større muligheter til å få våre helter til start. Gjennom oppfølging av landslagsløperne og effektive hjelpemidler på stadion har de norske utøverne på dette området skaffet seg et medisinsk forsprang på konkurrentene.

Slik har det ikke alltid vært. Legenden Oddvar Brå som trente på seg en tung yrkesbasert astma gjennom en lang karriere som langrennsløper, fikk for eksempel ødelagt stafetten i OL i Calgary 1988 fordi han ikke hadde et like effektivt medisinsk apparat rundt seg. Da hadde 37-åringen et par dager tidligere imponert med fjerdeplass på 15km, men var sjanseløs til å nå vanlig nivå på stafetten på grunn av ødelagte luftveier i kulda.

Nå er spørsmålet om vi vil at dagens løpere fortsatt skal få slik fullt lovlig hjelp på mest mulig effektivt vis..

FOR å kunne svare ja, må sannsynligvis landslagsmiljøet være enda mer behjelpelige med de utenlandske konkurrentene. Der vi underveis mener å ha gitt utlendingene gode mulighet til selv å bruke norske erfaringer til beste for sine egne løpere, må medisinering av luftveisproblemer bli et mer enn tydelig felles anliggende for den internasjonale skifamilien.

Ødelagte luftveier er tross alt en yrkesskade som gir akkurat samme behov for støtte og hjelp for alle som har langrenn som jobb.

Gode leger er ingen snarvei til gull. Det å ta vare på helsa må aldri bli noen norsk konkurransefordel. Dette er selvsagt kunnskap til å dele.