BESTÅTT :  De statlige regnemesterne ga Oslo/Lillehammer bestått for OL-planene. Det var avgjørende for idrettspresident Børre Rognliens ambisjon om å få vinterlekene 2022 til Norge. FOTO: Anette Karlsen / Scanpix.
BESTÅTT : De statlige regnemesterne ga Oslo/Lillehammer bestått for OL-planene. Det var avgjørende for idrettspresident Børre Rognliens ambisjon om å få vinterlekene 2022 til Norge. FOTO: Anette Karlsen / Scanpix.Vis mer

Gode sjanser for Oslo-OL

Denne kvalitetssikringen var kanskje det største hinderet.

VERDEN sett fra Malaysia og Norge, er vidt forskjellig. I så måte er det ingen grunn til å tro at flertallet på kongressen til den internasjonale olympiske komite (IOC) i Kuala Lumpur juli 2015 fullt ut skjønner at vinterlandet Norge er perfekt for å arrangere et vinter-OL, men de kan likevel gi oss sjansen:

•• Sett utenfra har Norge et godt rykte på det med vinteridrett.

Det avgjørende spørsmålet har til nå mest vært hvorvidt vi selv vil gi oss muligheten til et nytt forsøk etter at den forrige OL-søknaden fra Tromsø ble knust av statens innleide regnemestere.

Nå har de samme regnemestere gitt Oslo/Lillehammer bestått, og slik fullstendig forandret spillet.

FOR selv med bare fem års mellomrom, er det er en helt avgjørende forskjell mellom OL-søknadene fra Tromsø og Oslo. Dette har ingen ting med byene å gjøre. Bare med de reelle sjansene for å få igjennom søknaden:

•• Der Norge i konkurranse med Sør-Korea og Tyskland uansett ikke ville nådd fram i 2018, er feltet av søkerbyer helt annerledes i 2022.

Da har Asia fått sitt vinter-OL i Pyeongchang, mektige München er ute av konkurransen og valget står mellom fristende gigantiske Kina , tre økonomisk jevnstore europeiske land (Polen, Sverige og Norge) og mindre pengesterke og mer politisk ustabile Ukraina og Kasakhstan.

Eller som markedsmulighetene ble vurdert av IOC selv i en pressemelding da de seks søkerbyene sist måned var klare:

- Dette feltet inneholder en sterk miks av tradisjonelle og nyutviklete sportsmarkeder.

Med andre ord: Her behøver slett ikke de beste sportsanleggene vinne.

AKKURAT det kan forøvrig være greit nok. Den olympiske bevegelsen er i sitt vesen tenkt som en lett svevende helhet av gode forsetter, der sporten i seg selv bare er et verktøy. Spørsmålet er hva dette verktøyet brukes til.

Det er der den nyvalgte IOC-presidenten Thomas Bach nå har frontet tanken om at de beste søkerbyene er de som evner å utnytte OL til en fornuftig by -og regionsutvikling:

- Det gjelder å få framtidige søkerbyer til å tenke på hvordan OL kan passe inn nettopp i deres by, sa Bach tidligere i høst, og presiserte:

- OL må tilpasse seg byen, og ikke omvendt.

Følger han opp den politikken, vil Oslos planer i det minste passe med dette linjeskiftet i den olympiske bevegelsen.

EN annen tydelig endring er ønsket om billigere leker. Sotsji-OL til drøyt 300 milliarder forblir unntaket.  Her skiller foreløpig Stockholm/Åre seg ut som de mest sparsommelige med et OL-budsjett på under 10 milliarder kroner.

Svenskenes problem er imidlertid at dette budsjettet ikke er blitt testet og at deres egen regjering med statsminister Fredrik Reinfeldt i spissen tviler sterkt på regnestykket:

- Vi ser en betydelig økonomisk usikkerhet, sa han nylig, og utfordret arrangørene:

- Erfaringsmessig blir OL vesentlig dyrere; ofte dobbelt så dyrt i forhold til de første beregningene. Det hadde vært bedre om arrangørene fra starten hadde gjort en riktigere kalkyle i stedet for å tro at forslaget vil vinne fram ved å bli presentert med en underfinansiering, understreket Reinfeldt.

DENNE iskalde skulderen fikk OL-sjefen Stefan Lindeberg til å ta en politisk sjanse. Tidlig i høst mente svensk idrett at disse lekene langt på vei skulle privatfinansieres. Etter statsministerens kritikk gikk OL-forkjemperne et steg videre :

- Jeg skjønner ikke riktig hva Reinfeldt sier. Vi har ikke bedt om noen støtte fra regjeringen ennå. Vi har ikke krevd det, og kommer heller ikke til å kreve noe før vi har et konsept som holder, svarte Lindeberg.

Det var neppe det beste grunnlaget for å få den statsgarantien som IOC uansett krever.

NORSK IDRETT har valgt en helt annen strategi. Først og fremst har selve søknaden vært en kommunal sak. Slik har vinter-OL 2022 blitt forankret i det lokale fellesskapet. Det gir i seg selv en langt større sjanse for å få en statsgaranti.

I tillegg har den rikspolitiske tilnærmingen gått på tvers av partigrensene. Det betyr at høstens regjeringsskifte ikke endret på mulighetene til å få de nødvendige 21,7 milliardene i offentlig støtte. Selv med et skeptisk Frp, er det nå sannsynligvis et flertall i Stortinget for å søke.

Den største hinderet har hele tida vært selve kvalitetssikringen. Nå er det passert, og da går det an å tro at selve søknaden blir en realitet.

Bare det kan fort vekk gi vinter-OL til Norge i 2022.