STRÅLENDE VM-INNSATS:  Hockeygutta  har prestert over evne i denne VM-turneringen. FOTO: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet.
STRÅLENDE VM-INNSATS: Hockeygutta har prestert over evne i denne VM-turneringen. FOTO: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet.Vis mer

Gode, sterke og stolte

Et bedre norsk VM kan ingen forlange av hockeygutta.

I DEN ALLER TETTESTE lagsporten kommer det ofte en avgjørende situasjon utover de som går rett inn i målprotokollen. De norske hockeygutta opplevde dette i dag; sekundene da Anders Bastiansen for første gang bar giganten Finland på ryggen inne ved rundvantet bak den finske målvakten uten at det tilsynelatende kostet ham noen ting.

Finnene måtte betale med en utvisning og så en til.

Med ett var de blåhvite ikke lenger stormakten som ledet skuddstatistikken 10 - 1 og som hadde tatt medalje i mer enn annethvert mesterskap de siste tiårene, men derimot en hvilken som helst motstander for et langt fra gjennomsnittelig norsk hockeylag. I løpet av førsteperioden utlignet de norske gutta skuddstatistikken og akkurat der endte denne kampen 37 - 34 i norsk favør.

For dette var over evne selv om det ble tap.

ETTER Anders Bastiansens markering av Norges nye hockeyrevir midt i første periode, var det knapt noen forskjell på lagene. Vel og merke mens de gjorde opp seg imellom med fullt lag. Det er slett ingen forutsetning i denne sporten, men det må foreløpig til for å holde det norske landslaget på et så høyt nivå.

For rett etter at Ken Andre Olimb hadde dratt den finske målvakten ut til 1 - 0 og det norske TV-publikummet inn til et mulig hockeyeventyr, datt hverdagen og realitetene over oss alle:

Artikkelen fortsetter under annonsen

•• Fire norske utvisninger på rad ga 1 - 4, og en påminnelse om at selv den mest helhjertede og kloke innsatsen har sine begrensninger når du representerer Norge i A-VM.

Slikt trenger du ikke å minne denne gjengen om. Gjennom et par ukers opptur har både spillere og trener stått trygt på isen. Det har gjort at de har klart å dra maksimalt ut av forutsetningene.

DET GJORDE de mot Finland også selv om baklengsmålene kom både tett og programmessig. Den første utvisningen til 1 - 1 var tilfeldig. Den andre til 1 - 2 har med begrensninger å gjøre.

Joda; Roy Johansen tittet oppgitt mot taket da den omskolerte backen Morten Ask var i overkant frekk med pucken noen centimeter foran eget bur. Der og da tok Ask en dum sjanse, men den grunnleggende svakheten ligger selvsagt i det faktum at landslagstrener Johansen ikke har backer nok til å fylle opp VM-laget sitt. Det var derfor Morten Ask tok oppgaven, og ellers løste den flott.

Så får det heller være at de strengt personlige tåplighetene fortsatte med Andreas Martinsens unødvendig harde takling og utvisning foran 1 - 3, og at tilfeldighetene sendte Mads Hansen ut av isen og serverte finner i overtall 1 - 4.

DA det ble mer plass på isen, hadde finnene også mer å spille på. Det har ikke sett slik ut i de andre VM-kampene mot tilsvarende sterk motstand, men det gjorde det i denne kampen. Det har sikkert noe med tradisjon å gjøre. For Finland er dette tiilnærmet rutine; for Norge et tilnærmet under.

I sport kommer det tilsynelatende overnaturlige sjelden av seg selv. Det har helst med trening, tro og holdninger å gjøre. På det viset ble en helhjertet sisteperiode også viktig. Denne gangen dreide det seg ikke bare om stolthet, men også om den felles forståelsen av at norsk ishockey er i riktig utvikling:

•• For hver gang spillerne tror på egne krefter, løfter de seg selv og hverandre enda et hakk.

I denne turneringen holdt det til fire seire (Sverige, Østerrike, Sveits og Frankrike) pluss en kvartfinale som halvveis stod og vippet. Det betyr ikke at det holder til hva som helst i neste VM, men det er uansett nok til å gjøre ishockey til en ny stor norsk lagidrett.