- Gøy å se meg vinke, men jeg burde vært hentet ut av et helikopter

En grei forklaring på hvorfor Aksel Lund Svindal er det flotteste idolet i norsk idrett.

DETTE skulle vært en pressekonferanse der en skuffet alpinstjerne forklarte hvor vondt det var å få ødelagt nok en sesong av skade. I stedet ble det en eneste lang oppvisning i hvordan det er mulig å vende en av sportens vondeste dager til noe annet enn å klage over det som ikke kan klages bort.

Aksel Lund Svindal er til vanlig ekstremt god til sånt. Men en ting er å ta noen tilfeldige nederlag i bakken som en passe fin taper; noe ganske annet å miste sammenlagtseieren i verdenscupen med et avrevet korsbånd. Dette er Aksels vanskeligste skade som alpinist. Likevel ikke verre enn at han taklet den så avslappet, reflektert og vennlig som vi er blitt vant til å se ham.

Og som vi får se ham igjen.

FOR dette ble selvsagt ingen avskjedsforestilling. Gode venner som Kjetil Andre Aamodt har allerede sagt at lørdagens fall sannsynligvis gjør at Aksel fortsetter lenger enn han hadde gjort uten denne skaden.

Det får han selv bestemme. Likevel gir en slik ulykke noen gode tegn om den ellers så ville alpinsporten. Dette er en sport med en sterk samfølelse blant de beste, og med et norsk lag og støtteapparat med kraft til å takle vanskelige dager.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til sammen gjør det alpint til å en idrett det er mulig å bli ganske gammel i. Om lemmer og sener bare blir spjelket og sydd sånn passe korrekt på plass.

DET å passe på livet, er en langt større sak. En ulykke i en utforløype dreier seg også om det. Ikke fordi traseen i Kitzbühel har rykte for å være den voldsomste i denne sporten, men fordi sporten i seg selv er voldsom.

Tidvis har det vært diskutert om utfor blir dyttet over den etiske grensen for å samle et størst TV-publikum. De seinere årene kan det virke som om miljøet har vært ansvarlig nok til å kontrollere dette, men utfordringen er der hele tida.

Det skjønner ikke minst Aksel som den raskeste kjøreren i sirkuset:

- Det er selvsagt god underholdning for publikum at jeg reiser meg og vinker fra løypa, men jeg burde vært hentet av et helikopter, sa han, og minnet om at sporten er nødt til å holde seg i balanse:

- Det er best for idretten at alle kan gi full gass underveis. Lørdag var det på grensen for alle; kanskje over grensen, mente han.

DET er derfor Aksel på pressekonferansen foreslo at dette rennet burde bli grundig evaluert. Ikke av lørdagens utforkjørerne eller av Kitzbühel-arrangørene som alle på ett eller annet vis er personlig preget av det som skjedde, men av noen uavhengige.

Allerede under rennet var det folk utenfra som grep inn. Etter 30 løpere og tre stygge fall var det den østerrikske skipresidenten Peter Schröksnadel som gikk til renndirektør Markus Waldner og forlangte stopp. Da hadde egentlig ingen av løperne reagert på tross av at en times utsettelse hadde gitt et dårlige lys i en fra før beryktet trase.

Denne manglende reaksjonen viser hvor modige utøvere denne sporten har. Det er dette motet som må tøyles med klokskap både blant utøverne selv og sportens ledere.

DESTO bedre å ha Aksel Lund Svindal med igjen i løpet av neste vinter. Midt i sin egen iver etter hele tida å være den aller raskeste, mister han aldri perspektivet. Selv utfor er en lek uten mer verdi enn det som er moro der og da.

Det skjønner Aksel visst bedre enn noen, og det gjør ham til det flotteste idolet vi har i norsk idrett.

FOTNOTE: Kompisen Kjetil Jansrud ble kåret til Årets Forbilde på Idrettsgallaen forleden. Det forklarer mye av den internasjonale suksessen til et lite norsk alpinlandslag med begrensete ressurser. Her blir all kunnskap delt og forvaltet på best mulig måte av ambisiøse folk som vil hverandre vel. Forbilledlig.