Gråstein

KONGSVINGER (Dagbladet): Kongsvinger- Skeid 1- 2. Det er én time siden Kongsvinger rykket ned i 1. divisjon. Veteranen Trym Bergman (30) tusler slukøret ut av porten på Gjemselund.

Samboer Annette Grasmo prøver å trøste, mens sønnen Adrian (13 måneder) heldigvis ikke forstår at pappa har tapt.

Det er over. For Kongsvinger. Og for Trym Bergman, som kanskje forsvinner etter sesongslutt.

Kongsvinger tapte kampen de måtte vinne, og veien ned i 1. divisjon er tung.

Der er det dødsstille. Ansikter er gjemt i hender, og de som ser på noe, stirrer stivt i golvet.

- Vi har fått som fortjent, sa Trym Bergman til Dagbladet i KIL-garderoben.

Ikke gode nok

- Kongsvinger har ikke vært gode nok. Riktignok har vi hatt litt uflaks. Men tabellen lyver ikke ved sesongslutt.

- Jeg hadde aldri drømt om at jeg skulle bli med på et nedrykk. Det er første gang det skjer, og jeg har nok ikke vært godt nok forberedt. Dette er min største nedtur som fotballspiller, og akkurat nå er livet fryktelig trist.

- Jeg innrømmer det, sier 30-åringen.

Trym Bergman kom til Kongsvinger fra 2. divisjonsklubben Ørn før sesongen 1992. Debutsesongen i Tippeligaen endte med seriesølv, semifinale i cupen (tap 0- 1 mot Lillestrøm) og europacup. Fotballivet var lyst for unge Bergman.

Nedturer

Seinere ble det mest nedturer.

- Hvordan takler du denne nedturen?

- Jeg må få bruke søndagskvelden i fred til å fordøye det som har skjedd. Det er lov å deppe litt nå. Jeg skal søke trøst hos dem jeg er mest glad i, samboeren og sønnen. Men jeg gruer meg til å legge meg. Da blir jeg alene med tankene.

- Jeg er redd jeg ikke får sove i natt, sier Trym Bergman.

Kunne ikke tape

- Hvordan kunne dere tape en så viktig kamp?

- Jeg skjønner det ikke. På forhånd var det så enkelt. Vi skulle da slå Skeid. Men så var vi fryktelig dårlige og Skeid så mye bedre enn forventet.

- Hadde vi bare scoret på kjempesjansene i starten, ville det blitt en annen kamp, sier Trym Bergman.

SANNHETENS ØYEBLIKK: Kongsvinger rykker ned og Trym Bergman er lei seg. Samboer Annette Grasmo forsøker å trøste, mens sønnen Adrian foreløpig ikke bryr seg om fotball.