Grattis, storebror!

Esten O. Sæther kommenterer.

SVENSKENE utklasser oss i OL, og det trenger de. Gull etter gull til Sverige, og disse lekene kan ikke ende annerledes enn at svenskene også slår Finland i hockeyfinalen i morgen.

Akkurat det blir en seier for mye til storebror i den nordiske familien, men ellers har de trengt hver eneste triumf. Ser du bort fra hockyen var det svensk vinteridrett i knestående, som reiste seg i Torino.

ISHOCKEY går det selvsagt ikke an å ta vekk fra vinterregnskapet. Den er den eneste lagidretten i OL med en solid kommersiell plattform, og har en så trygg posisjon at sporten slett ikke trenger lekene for å profilere seg.

Hockeyens forhold til vinter-OL er nesten som fotballsportens til sommer-OL, og sånn går det an å si at svensk vinteridrett egentlig ikke har vært i krise etter at den tok sin siste gullmedalje på Lillehammer i 1994.

Men det har ikke svenskene sagt.

DERIMOT har de pisket og plaget seg i 12 år uten OL-triumfer med den disiplinen og systematikken som hører broderfolket til.

Selvplaging er ingen vakker sport. Kanskje er det derfor jeg unner dem Torino-suksessen, eller kanskje er det fordi jeg var der elendigheten startet og hørte hvor trist idrettsleken kan være.

Ski-VM i Falun 1993 skulle være en folkefest midt i det bankende svenske vinterhjertet. Tusener på tusener kledd i blått og gult strømmet til Lugnet hver eneste dag bare for å se nye landsmenn tape og nye nordmenn vinne.

BLÅ-GUL GLEDE: Svenskene vet å nyte suksessen. Foto: Michael Kappeler/AFP/Scanpix
BLÅ-GUL GLEDE: Svenskene vet å nyte suksessen. Foto: Michael Kappeler/AFP/Scanpix Vis mer

PÅ SLUTTEN av mesterskapet gikk jeg bak en liten unge på vei inn på stadion, og da kom replikken som siden har gjort meg til storebrors trofaste venn gjennom sorgen:

- Nordmenn, jeg hater nordmenn, sa guttungen.

Og skal litt idrett føre til sånt, så er det bare å la dem vinne.

DET GJORDE jo svenskene også til slutt i det mesterskapet. Torgny Mogren var best på 5-mila, men da var det meste gjort. Akkurat som en sensasjonell norsk på 5-mila i fristil i morgen ikke vil plastre våre Torino-sår.

Og som sagt:

• Denne enslige svenske triumfen i Falun ble et blaff.

Den utrøstelige guttungen har gjennom tolv lange år lært seg at nordmenn er svensker overlegne i de fleste vinteridrettene.

I ET VINTERLAND gjør alle nederlagene etter hvert noe med nasjonalfølelsen.

Seinest i ski-VM i fjor ble jeg bedt av svensk TV om å lage en kommentar på hvorfor svenskene alltid tapte mens vi vant.

Jeg ga dem en fiffig analyse på at nederlagene skyldtes fraflyttingen av den svenske landsbygda. Mer enn noe annet er skisport lokalt basert idrett, og hvordan kan svensker vinne på ski når de har flyttet fra bygdene og tettstedene der det fortsatt er snø?

BORTSETT fra hyggelige takkebrev fra norske bondeorganisasjoner, sitter jeg nok ikke igjen med full vitenskapelig kreditt.

For bare ett år etterpå viste det seg at det i hvert fall var svensker nok tilbake på landsbygda til å slå våre egne distriktshelter.

Som Anna Carin Olofsson fra Lillh*ardas IF eller Bjørn Lind fra småplassen Riala i Uppland. Sprinteren Lind har tatt to av lekenes mest overlegne gull, og da tåler jeg e-mailen jeg fikk i dag fra en svenske som minnet meg om sammenligningen mellom Voss og Sverige tidligere i OL.

Du husker kanskje den statistikken som viste at lille Voss siden 1992 hadde vært like bra i olympisk vinteridrett som Sverige.

Min leser husket også den amerikanske forfatteren Mark Twain som mente at det finnes tre former for løgn: Løgn, forbannet løgn og statistikk.

For nå har altså tettstedet Riala med 226 innbyggere tatt like mange gull i vinter-OL som Norge.

JEG TROR vi nordmenn lever bra med også den statistikken.

Denne gangen trengte vi OL-gullene like lite som Ole Einar Bjørndalen. Han misset på siste stående i vinnerposisjon, men var mye mer skuffet over selve prestasjonen enn det tilsynelatende opplagte gullet som glapp.

Ole Einar har vunnet så mye, og kommer til å vinne så mye mer.

Han har selvtillit til å tåle noen tap.

Det har svenskene manglet, men nå er tryggheten på plass igjen.

Storebror er tilbake, og det er da hyggelig for familien?