Live-published photos and videos via Shootitlive

Grønningen gravlagt: - Det blir et stort tomrom etter han Harald

Så var det tre gullgutter fra 66 igjen.

LENSVIK (Dagbladet): Harald Grønningen (1934 – 2016). Verdensmester stafett 1966, gull på 15 km i Grenoble-OL 1968 der det også ble nok et stafettgull. Harald ble lenge kalt den evige toer, men det er mange mil siden. For oss som er vokst opp med kalde beksømstøvler, klønete fiskebein og svart-hvittfjernsyn (med snø) var det en av de største som i dag ble begravet på hjemstedet Lensvik i Sør-Trøndelag.

Her ble Grønningen født som nummer sju av åtte søsken. Her trente han skogslangs. Her fikk han arbeidsnever, stiftet familie, plantet jordbær, fisket laks, solgte motorsager og utviklet seg til å bli - det vi ikke skal bruke om for mange mennesker - et langt stykke Norge. Lensvik flagget i dag på halv stang. Været 10,5 grader, litt yr i lufta og Kollen-brølet var byttet ut med stillhet og verdighet. Gullklubben var selvsagt tilstede for å takke «Elgen» for følget:

Odd Martinsen, første etappe i VM-1966 og OL-1968, «Stafett-Martin»:

– Først og fremst husker jeg Harald som sympatisk, hjelpsom og stillfaren. Jeg traff ham første gang da jeg var junior og var med i Lahti i 1962 og da fikk vi en liten prat, og det var viktig for en junior ettersom Harald allerede da var stor, og under et skirenn i Geiranger samme år kom han bort og vi hadde en lang og god skiprat.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ole Ellefsæter, tredjeetappe VM-1966:

– Harald var kaptein på laget vårt. Vi har hengt mye sammen både som aktive og etterpå, vi utviklet et livslangt vennskap og vi har delt både oppturer og nedturer sammen. Jeg husker spesielt etter fjerdeplassen i OL-stafetten i 1964 der jeg ikke gikk, men vi var i dusjen og da var Harald nesten litt sint: Nei, nå skal jeg aldri gå stafett mer i mitt liv. Jeg svarte: Å, joda, det skal du nok, og heldigvis ble det slik.

Gjermund Eggen, ankermann VM-1966:

– Det blir et stort tomrom nå. Vi har hatt så mange opplevelser sammen, Harald var en hard mann som også var veldig mjuk. Han var kapteinen på laget, en veldig god venn. Begge vi trivdes i skogen og da vi var på samling, på for eksempel Savalen, bodde vi ikke på et spa-hotell, men i ei tømmerkoie. Det blir en sammensveiset gjeng av sånt.

Pål Tyldum, andreetappen OL-1968:

–Harald var en kjernekar og så fikk vi jo den fantastiske opplevelsen sammen i Grenoble-OL med gullet, og etterpå har vi alltid hatt faste treff i Gullklubben, sier Pål Tyldum, mens Magne Myrmo, den siste treskihelten, rusler forbi. Rett bak ham skimtes Sverre Stensheim, og er det ikke Lorns Skjemstad, da?

Midt i den grønne kirkebakken står Bjørn Wirkola, den ikoniske storhopperen,:

– Harald var en av de aller største langrennsløperne i Norge, rett og slett en gammel legende som jeg traff som ung kombinertløper på diverse samlinger før jeg ble spesialhopper. Han var 60-tallets store, sier Wirkola med stil i stemmen.

En fullsatt Lensvik langkirke, ja det må være ei langkirke, da presten, på vegne av Herren, delte ut det aller siste startnummer til det gode mennesket fra Lensvik Skiklubb.

Etter begravelsen samlet storfamilien, nære venner og de gamle skiheltene seg til minnesamvær. Vi svippet innom Lensvik Kro & Catering, vaffelhjerte med brunost, sittende ved vindusbord slik at vi kunne se rett ned på statuen av Grønningen. Takk for fighterhjerte og diagonalgang. Nå er sekundstriden forbi.