Grønt kort for flottere fotball

LISBOA (Dagbladet): Foran hver Tippeligakamp hjemme i Norge gir vi rasismen rødt kort sammen med spillerne i en fin sermoni, og føler oss som prektige medmennesker i noen sekunder.

Det er bra.

Og så gjør det jo heller ikke noe at denne høyst nødvendige oppklaringen i menneskesyn har løftet fotballen opp på et høyere nivå.

Det får kanskje England en påminnelse om i kveld.

SER DU

på storkampen mot Frankrike på Lysets Stadion med kulturelle briller, er mangfoldet på banen slående. Dette historiske oppgjøret mellom to europeiske stormakter spilles ikke lenger mellom etterkommere av briter og frankere. På kort tid er denne mange hundre år gamle rivaliseringen blitt et speilbilde av landenes kolonialisering.

Målt i fotballverdi har Frankrike fått mest igjen for de herjingene. I kveld kan 10 av 14 spillere som brukes, komme fra en tidligere koloni. I tillegg lærte David Trezeguet, spissen som avgjorde siste EM-finale, fotballen sin i Argentina.

Det gir det franske laget mye bredere impulser enn sin mer tradisjonelt oppbygde engelske motstander.

DEN POLITISKE

gevinsten av dette mangfoldet har de nasjonale statslederne allerede tatt ut. VM-gullet på hjemmebane i 1998 ble feiret som en seier for fransk integreringspolitikk med mer enn en million på Champs-Élysées finalekvelden i glede over den multikulturelle triumfen.

Etterpå er denne feiringen blitt karakterisert som latterlig:

-  Effekten varte omtrent så lenge som fyrverkeriet, kommenterte en sentral antirasist.

Men den spontane gleden over et tilsynelatende samlet Frankrike var også en protest. Under VM-forberedelsene hadde høyreekstremisten Le Pen kritisert landslagsspillerne for ikke å synge nasjonalhymnen med nok entusiasme:

-  Det holder ikke å samle spillere fra utlandet og døpe dem til det franske landslaget, sa Le Pen.

SEINERE HAR

Le Pen gjort et godt presidentvalg og landslaget spilt et elendig VM. At det hendte i den rekkefølgen omtrent samtidig i 2002, gir grunn til edrulighet når det gjelder politikken. Fotballseirer og vellykket integrering er neppe to like størrelser.

Likevel har den kulturelle bredden i fransk fotball atskillig dypere historie enn hos konkurrentene. I mer enn femti år har innvandrerne fått bety noe i denne sporten. Etter hvert smeltet også den franske statlige finansierte fotballutdannelsen sammen de ulike idrettslige kulturene til dagens enhetlige lag.

Dette er bakgrunnen for at Arsene Wenger, Arsenal-manageren som vet mer enn de fleste om det å sveise til enhet, trekker fram manglende kulturell miks som konkurrentenes problem i EM. Der stiller fotballstorheter som Tyskland, Italia og Spania mye svakere enn England.

LIKEVEL HOLDER

det ikke å telle farger på banen for å se hvor langt den rasemessige likestillingen har kommet i fotball:

-  Dette gjelder ikke et symbolsk ansikt her og der, sa den tidligere Tottenham-spilleren Garth Crooks da han framla en statlig rasismerapport for engelsk fotball sist vinter.

Rapporten trakk fram positiv integrering av fargete spillere, men pekte på klare skiller mot andre nye, engelske kulturer.

Symbolsk nok nådde det

herostratisk berømte hvite laget Milwall cupfinalen noen måneder seinere. Der stemte klubbpatriotene gjerne med i rasistsangen under landskampene for et par tiår siden: «There ain't no black in the Union Jack, send the bastards back.»

SIDEN ER

det blitt plass til de utskjelte både på Milwall og stadig oftere på det engelske landslaget. Om du ikke for lengst er blitt frisk og fargeblind, kan du se resultatet av denne gode utviklingen i EMs første storkamp.

Den blir garantert enda større fordi to av Europas giganter har gitt grønt kort til flottere fotball.