Gull i blikket

Marion Jones er friidrett-VMs ubestridte kanonstjerne med fire gull i sikte.

Derfor er det en revansjesugen 25-åring som stiller til start i Canada Vest. I Sevilla-VM for to år siden skulle hun også ta fire gull. Det åpnet oppskriftsmessig med gull på 100 m, men så ble det bronse i lengde før hun skadet seg og ble båret ut av stadion under semifinalen på 200 m.

Lengde har Jones droppet denne sesongen. Derfor kan det ikke bli snakk om fem gull, slik ambisjonen var foran OL i Sydney i fjor. Heller ikke da lyktes hun fullt ut.

Nå vet hun hva som står øverst på ønskelisten:

- Ja, jeg vet at jeg er OL-mester på 200 meter, men VM er det beste som finnes. Gull på 200 meter er utrolig viktig for meg, sier Jones.

Vidunderbarnet

Da Marion Jones viste seg fram på friidrettsbanen i 1990, gikk hun til straks til topps i de nasjonale mesterskapene. Da var det allerede seks år siden hun som niåring bestemte seg for å bli best. Det skjedde da hun satt med fjernkontrollen og så på OL i Los Angeles hjemme i godstolen, bare et steinkast unna der det virkelig foregikk.

Marion Jones bruker oppveksten som delforklaring når hun skal begrunne hvorfor hun tidlig forsto at hun lå langt fremme i løypa.

Hennes mor Marion Toler hadde immigrert fra lilleputtlandet Belize og giftet seg amerikansk. Men foreldrene til løperesset ble tidlig skilt, og Marion Jones vokste opp sammen men mora og den fem år eldre broren Albert.

Da Marion var ung, spilte hun basketball og fotball og drev med ballett og turn. Hun syslet med friidrett også. Hun hatet å tape.

- Jeg forsto ganske tidlig at jeg lå litt foran i løypa sammenlignet med de jevnaldrende jentene. Det kom av at jeg alltid konkurrerte med bror min og hans kamerater. Derfra bare utviklet det seg, sier sprinteren.

Baskettalent

Marion Jones fikk også muligheten til å løpe 4 x 100 m for USA i Barcelona-OL som 16-åring, men det takket hun nei til. Marion fryktet hun bare fikk lov til å være med innledningsvis, og det ville hun ikke oppleve. Skulle hun vinne, skulle hun gjøre det selv, ble hun og mora enig om.

Dessuten var hun allerede i ferd med å bygge seg opp til å bli en betydelig basketballspiller. Som stipendstudent på University of North Carolina var hun med å vinne tre universitetsmesterskap. Hun ble USAs første andreårsstudent som laget over 1000 poeng i en sesong.

Slikt blir lagt merke til i basketgale USA.

Fantastisk

Men basketkarrieren ødela for friidretten. Hele 1996-sesongen og OL i Atlanta på hjemmebane ble ødelagt av skader.

Først i 1997 kunne Marion debutere i et internasjonalt mesterskap. Resten av historien tør være kjent: Det har blitt to individuelle VM-titler, og det har blitt tre OL-gull. I 1997 ble hun dessuten verdensmester på 4 x 100 m stafett, i 2000 ble hun OL-mester på 4 x 400 m stafett.

Unngår hun skader og uhell i årets VM, kan hun meget vel hente hjem fire nye VM-gull.

Uansett er det ingen som matche den journalistutdannede sprinterens popularitet. Et blendende ytre og en alltid like hyggelig framferd er ikke akkurat med på å bygge ned den posisjonen.

(NTB)

<B>VIL HA MED BARNA: Marion Jones og Maurice Greene viser teknikk til noen kanadiske barn. Skosponsorene deres arrangerte møtet for å få flere barn til å drive med friidrett.