Gull på norsk

OLAF TUFTE

gråt på seierspallen i går med laubær rundt hodet slik de greske olympierne fikk. Glade, gråtende vinnere var sikkert ok i gresk tradisjon; der ble den fysiske prestasjonen bedømt etter en helhet.

For øvrig hadde ikke dette gullet noen ting med gresk olympisk historie å gjøre.

Dette var seier på norsk.

DET FINNES

noen klare krav til norske idrettutøvere om deres prestasjoner skal bli husket lenger enn til neste medalje:

 Du skal ha slitt for seieren.

Og:

  Du skal vise at den rører mer enn din egen egoisme.

Begge deler er krav formet i det enkle, norske bondesamfunet der slitet var hverdaglig og jevnt fordelt mellom folk.

OLAF TUFTES

ro-gull oppfyller begge kravene. Det er derfor han i dag er på plass i rekka etter Grete Waitz, Oddvar Brå, Vegard Ulvang, Bjørn Dæhlie og Johann Olav Koss; noen av de norske idrettshelter, som har brukt medaljene til mer enn egen pynt.

Egentlig er det rart at vi fortsatt stiller slike krav mens resten av samfunnet er forandret. Det daglige slitet er borte og de siste tiåra er preget av individets rett i forhold til fellesskapet. Likevel bærer de største idrettsnavnene blant oss helt andre verdier.

FELLESSKAPETS KRAFT

var ikke noe selvsagt for Olaf Tufte heller da han skled sidelengs inn i rosportmiljøet. Hensikten var å bli sterkere for å kjøre motorcross, og jyplingen la aldri skjul på at det meste dreide seg om ham og hans egen utvikling.

Etter seieren i går snakket Olaf om redselen for å skuffe andre. Om hvordan han midtveis i løpet var så redd for at de som hadde hjulpet ham med hverdagen de siste åra, ikke skulle få glede seg over OL-gull.

- Jeg så medaljen fikk vinger, og fløy fra meg, sa han lyrisk til Dagbladet.

Ikke så mye tøff motorgutt da lenger.

DET ER

gode verdier i et idrettsmiljø som former unge egoister til voksne vinnere med forståelse av hva som gir en gullmedalje mening. Det er derfor dette er så vakker dagen derpå både for Horten Roklubb og Roforbundets elitesatsing. For ikke å snakke om Olympiatoppen.

Det kommer de for øvrig til å gjøre selv.

Roing er Olympiatoppens paradegrein og selve eksempelet på hvordan det er mulig å strukturere trening for å oppnå suksess. Tuftes gull er enda et argument for å styrke den sentraliserte norske toppidrettssatsingen.

ETTER OL

kommer boka om norsk utholdenhetstrening til minne om Rolf Sæterdal. Det var den tidligere ro-treneren som tok sportens erfaringer over til Olympiatoppen og andre idrettsgreiner.

Olaf Tufte er dels et produkt av Sæterdals tenkning. Det samme er Ole Einar Bjørndalen, og da går det an å se at det er mening i å diskutere trening av utholdenhet på tvers av idretter.

Sæterdal opererte selv med en 80/20-regel, det vil si at 80% av treningen i utholdenhetsidretter er relativ lik og kan overføres fra idrett til idrett.

DET SOM

kan overføres fra Olaf Tuftes OL-gull, er i hvert fall forståelsen av treningsmengde. Der er Tufte, som de andre norske idrettsheltene, ekstrem.

Vanlige treningsdager har et snitt på mellom 4 og 5 timer effektiv trening. Det meste foregår variert i rolig tempo, mens den sugende intervalltreningen nesten alltid er konkurranselik.

DET VAR

den som hentet gullmedaljen ned fra lufta igjen et par hundre meter fra mål.

Du så en slik opphenting den gangen Bjørn Dæhlie røsket ut de siste dragene fra lungene, men ellers overgår dette det meste.

Olaf Tuftes spurt blir en klassiker, men medaljene kommer igjen om det norske idrettsmiljøet klarer å holde på kulturen som skaper gull.

Det er neppe tidsriktig å slite ut seg selv til glede for oss andre. Men jeg tipper at det føles ganske rett for Olaf Tufte i dag.