TILFELDIG KORT: Utvisningen av Freddy Dos Santos var sikkert feil, men det er hverken poenget fra seriefinalen på Lerkendal eller sesongen 2010 i norsk klubbfotball. FOTO: Gorm Kallestad / Scanpix
TILFELDIG KORT: Utvisningen av Freddy Dos Santos var sikkert feil, men det er hverken poenget fra seriefinalen på Lerkendal eller sesongen 2010 i norsk klubbfotball. FOTO: Gorm Kallestad / ScanpixVis mer

Gull til Tippeligaens klokeste

Straffe, klyping og rødt kort , men mest av alt den beste angrepsfotballen.

||| DET går an å stoppe opp ved enda et raust straffespark til Rosenborg, en klassespiller som fortsatt ikke klarer å styre sinnet sitt eller motstandere som litt for tilfeldig får sendt ut en spiller, men ingen av delene er særlig smart dagen etter at trønderne tok et nytt seriegull fordi de er klokest.

For nå gjelder det å bruke hodet for å tette forspranget som RBK har fått i norsk klubbfotball.

EGENTLIG er det snakk om et gap ned til et par av de sentrale konkurrentene. Fire runder før slutt har Nils Arne Eggens tidvis utskjelte menn tatt imponerende 60 poeng; det er nøyaktig dobbelt så mange som Brann -- en storklubb som egentlig burde ha de samme ressursene til å jobbe fram et godt fotballag.

Og for å bli i de mest åpenbare sammenligningene:

•• Viking som før denne sesongen investerte i eks RBK-trener Åge Hareide for å ta opp kampen om seriegullet, er med sine beskjedne 34 poeng nesten like langt unna målet som bergenserne.

Det antyder hvem som totalt sett arbeider best med sporten i Norge.

ÅGE HAREIDE er forøvrig et interessant navn inn i debatten om hva som har skjedd med RBK i avslutningen av denne sesongen. Han var den første treneren i sjefsposisjon på Lerkendal som fikk grov kritikk for å tukle med Nils Arne Eggens angrepsstil. Da hjalp det lite at han vant seriegullet med kalassifre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Seinere er det meste i trønderklubben blitt målt mot Eggens offensive måte å spille fotball på, før guruen altså selv den siste måneden etter noens mening har møtt seg selv i svingdøra.

Den debatten kan forsvinne fort nå i RBKs gullfeiring, men egentlig fortjener den mer ettertanke:

•• Gamletrenerens stahet i det å bevare sin egen angrepstenkning er mye mer enn utdatert 90-talls fotball, svaksynt ledelse på trenerbenken eller krampetrekninger på slutten av en eventyrlig epoke.

Staheten gjelder prinsippet å trene fram et eget angrepsspill som du tyr til uansett motstandernes kvalitet.

DET er godt mulig at RBK gjennom en flittigere forsvarsterping på treningsfeltet kunne ha unngått et par av de personlige blemmene som har skjemmet det defensive spillet i høst. På samme vis som selve graden av angrepsiveren selvsagt skal justeres i forhold til bane og motstander. Men selve retningen er mye viktigere:

•• Under Nils Arne Eggen har laget forsterket viljen -- og deretter evnen -- til å være se selv.

Det innebærer større risiko i spillet, men også større gleder. Ennå er det vrient å se hvordan Rosenborg Ballklub i lengden kan trives med å være noe annet enn en fotballgjeng som er med i sporten først og fremst for å glede de som ser på.

DA får det så være at det ble litt grinete på direkten etterpå da de for anledningen to firkantede trenerne Martin Andresen og Nils Arne Eggen skulle sortere ut hvorfor denne seriefinalen ble en litt for enkel gullreise for hjemmelaget.

Joda; det feilaktige første gule kortet til Freddy Dos Santos påvirket kampen, Rade Prica falt lett da Stefan Strandberg ga ham sjansen til å få straffe og Anthony Annan bør absolutt slutte å klype motspillerne sine både i rumpa og andre steder, men alt dette blir isolerte hendelser uten egentlig betydning for det store bildet av norsk klubbfotball.

Det bør alle som heier på sølvvinner Vålerenga være de første til å innse. Det er jo dette miljøet som har skjønt at det å konkurrere mot RBK må starte med å sette tydelige krav til sitt eget spill. Omleggingen til en planmessig ballbesittende stil er hovedårsaken til at Oslo-klubben til slutt ble det eneste laget i Tippeligaen som i år kunne gi RBK jevn kamp.

AT endringen har skjedd på en snau sesong og i tillegg blitt gjennomført med færre ressurser både på og rundt laget, viser hva resten av RBKs konkurrenter kan stelle til om oppmerksomheten flyttes fra misunnelse til egen klubb.

Det er ikke trønderflaks som allerede har gitt fire gull etter at Nils Arne Eggen la opp som trener første gang, og som i hans come back snart blir til det femte mesterskapet på åtte år; alt i en periode der visst ingen ting på Lerkendal har vært like bra som før.

Likevel tar altså den gamle trenermesteren det siste stikket før han brumlende rusler opp på tilskuerplass.

Da er det nok fortsatt litt angrepsfotball å lære for de fleste.