Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Gull uten mening

Når idrettens fremste ekspert mister jobben for å snakke for høyt om spisevegring, skal vi høre godt etter den egentlige begrunnelsen.

PERSONALSAKER er ofte vriene å forstå. Når toppidrettssjef Jarle Aambø nå har fratatt professor Jorunn Sundgot-Borgen lederansvaret for ernæringsseksjonen ved Olympiatoppen, betyr det ikke at norsk toppidrett gir opp kampen mot spisevegring.

Men det framstår slik, og det er et bilde Olympiatoppen ikke kan drive videre med.

I det øyeblikket lederne for norsk idrett tilsynelatende gir et klarsignal til at det er ok å risikere liv og helse for å vinne noen ekstra gullmedaljer, blir toppidretten fullstendig meningsløs.

Derfor har Jarle Aambø et øyeblikkelig forklaringsproblem i en personalsak som såvisst ikke er lett å forklare.

FOR Jorunn Sundgot-Borgen har i årevis vært det bekymrete ansiktet for de som ser at det å vinne i idrett alt for ofte har en utilgivelig pris. Helt siden hun tidlig på 80-tallet dokumenterte store mørketall med spisevegring blant idrettsutøvere, har Sundgot-Borgen framstått som et troverdig vitne for det som egentlig ikke er til å tro:

** At det å vinne for noen blir viktigere enn det å leve.

Så er da heller ikke koblingen mellom seierspress og slanking fullt så enkel. Spisevegring er en mangeartet psykisk forstyrrelse der idretten ofte utgjør en tilfeldig del av sykdomsbildet. Men fordi idrett angår så mange og fordi toppresultater krever så ekstrem kontroll over utviklingen av kroppen, kan kombinasjonen bli helt ødeleggende.

DETTE skjønner toppidrettssjef Jarle Aambø godt. Som leder i Olympiatoppen har han nettopp vært en sterk talsmann for at norske gull aldri skal vinnes i et spill der idretten tar bevisste sjanser med sine beste utøvere:

MISTET JOBBEN: Å frata Jorunn Sundgot-Borgen lederansvaret for ernæringsseksjonen ved Olympiatoppen betyr det ikke at norsk toppidrett gir opp kampen mot spisevegring. Men det framstår slik, skriver Esten O. Sæther.
MISTET JOBBEN: Å frata Jorunn Sundgot-Borgen lederansvaret for ernæringsseksjonen ved Olympiatoppen betyr det ikke at norsk toppidrett gir opp kampen mot spisevegring. Men det framstår slik, skriver Esten O. Sæther. Vis mer

- Vi er inne i en prosess hvor hensikten er å styrke arbeidet og fokus på spiseforstyrrelser, sier han i en kommentar til Dagbladet i dag, og det er all grunn til å tro på den ærlige hensikten i dette arbeidet.

Desto vanskeligere blir det å skjønne hvorfor Jarle Aambø både gjennom denne personalsaken og de siste årenes organisasjonsdebatt har plassert både seg selv og Olympiatoppen inn i et hjørne.

FOR BAK dagens konflikt mellom en tydelig, frittalende Jorunn Sundgot-Borgen og resten av Olympiatopp-ledelsen, går det en klar linje til den sentrale debatten om hvem som skal bestemme over de norske toppidrettsutøverne.

Sist sommer bestemte Norges Friidrettsforbund at en ung, lovende langdistansejente skulle løpe i verdensmesterskapet i Japan selv om utøveren slet med spisevegring og på tross av at hennes nærmeste innstendig ba friidrettslederne om å holde henne unna start.

Valget ble katastrofalt, og noen måneder etterpå gikk de ansvarlige i Friidrettsforbundet offentlig ut og ba om unnskyldning.

DE FLESTE av oss trenger tilgivelse for feilene våre. Det er ikke i håndteringen etterpå at problemet i denne saken ligger, selv om unnskyldningen fra forbundets medisinske ekspertise lød usedvanlig hul og stusslig.

Svakheten ligger i prosessen fram til utøveren fikk starttillatelse. Der ble aldri Friidrettsforbundets lyst på egen suksess stagget av Olympiatoppens kompetanse på spisevegring.

I ET SYSTEM der Olympiatoppen ikke har den avgjørende kontrollen over all norsk toppidrett, kommer slike katastrofale feilvurderinger til å skje igjen.

image: Gull uten mening

Dette har ingen ting å gjøre med Jorunn Sundgot-Borgen eller andre sentrale topplederes ufeilbarlighet. Den finnes ikke. Poenget er bare at det er mye lettere for resten av oss å få innsikt i hva som skjer i en sentralt styrt toppidrett enn i de mørkeste krokene i hvert eneste av de mange særforbundene.

Norsk friidretts historie fra den første dopingavsløringen av diskoshelten Knut Hjeltnes, via jukset til et nesten samlet kulelandslag til spisevegringsskandalen sist høst, er et godt eksempel på behovet for mer innsyn og sentral styring.

TOPPIDRETTSSJEF Jarle Aambø har hittil valgt en svært forsiktig linje i forhold til særforbundene. Denne stilen har gitt en mer utydelig Olympatopp, og i praksis større spillerom for de enkelte særforbundene til selv å bestemme hvordan de vil utvikle sin egen toppidrett.

Seinest under det siste Idrettstinget var for eksempel Norges Friidrettsforbundet blant de ivrigste til å kjempe fram en presidentkandidat som hadde sikret makten til sterke særforbund og sørget for svak sentralstyring av norsk idrett. Nå har friidretten selv vist hvorfor dette er en elendig kampsak.

Norsk toppidrett lever dårlig uten en åpen debatt rundt hvordan vi vinner.

Sånn virker det ikke troverdig av Olympiatoppen å kvitte seg med den som har snakket om spisevegring innen idretten på et vis som alle har forstått.

image: Gull uten mening
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media