Gullet er kommet vel hjem

Brann-gullet er flott for alle som er glad i norsk klubbfotball.

AZAR KARADAS hengende et sted mellom stadiongresset og Ulrikens topp før han stanget inn 2-1 og gull på overtid, blir et fotballbilde for evigheten.

I hvert fall for den bergenske varianten av den, og det er der det er godt å være nå.

Det er lett å henge seg på gratulantene idet Sportsklubben Brann endelig vinner et seriemesterskap igjen. Bergensere flest er ofte smittende glade. Når de vinner går gleden over til ren lykke.

OM DU ikke rakk å slenge deg på Brann-jubelen tidsnok til å rekke minutt-ekstasen fra Karadas headet hjem gullet til han beinet inn 3-1, skal du få tre gode grunner til å glede deg over at Bergen har stablet sammen Norges beste fotballag:

•• Byen har pengene til å sikre et stabilt nivå inn mot europeisk fotball.

Jeg pleier sjelden å nevne økonomi først som begrunnelse for å skape bra toppidrett, men internasjonal fotball krever en viss størrelse på klubbkassa eller nærliggende lommebøker. Brann har foreløpig satset mye på det siste og skaffet seg Martin Andresen, Petter Vaagan Moen, Jan Gunnar Solli, Thorstein Helstad, Azar Karadas, Hassan El Fakiri og Eirik Bakke; til sammen sju mer eller mindre aktuelle norske landslagsspillere som gjør klubben til et nasjonalt topplag med mulighet for vellykkede Europa-turer.

For å løfte det hjemlige nivået i sporten, trenger vi norske spillere som skaffer seg positiv erfaring fra Europa-cupene.

Egentlig var VIF i tilsvarende posisjon da klubben brøt RBK-hegemoniet for to år siden, men i Oslo stoppet muligens utviklingen på grunn av en for tilbaketrukket hovedinvestor. Miljøet rundt Brann er adskillig tettere på, og fornuftig brukt kan den interessen posisjonere klubben godt etter høstens første test i seriespillet i UEFA-cupen.

SKLED BORT TIL FANSEN: Lenge etter at kampen var over, og de fleste hadde forlatt stadion, kastet Brann-spillerne seg ned foran tilhengerne som sto igjen. Foto: MARIT HOMMEDAL/SCANPIX
SKLED BORT TIL FANSEN: Lenge etter at kampen var over, og de fleste hadde forlatt stadion, kastet Brann-spillerne seg ned foran tilhengerne som sto igjen. Foto: MARIT HOMMEDAL/SCANPIX Vis mer

•• Brann-miljøet har skjønt at sportslig utvikling tar tid.

Lettvintheten er blitt den største snublesteinen etter at norske klubber fikk en raus slump TV-millioner å handle for. Pengene brenner i lomma både på ledere og supportere. Nesten enhver fotballmessig utfordring skal løses ved kjøp, og i den iveren forsvinner fort både sportslig struktur på banen og sportslig strategi utenfor.

INNTIL NYLIG har jeg derfor ment at RBK-dominansen tross alt har vært det beste for den felles sportlige utviklingen, men de stadige trenerskiftene på Lerkendal sliter kraftig på den trua.

Nå virker det vel så greit med Brann. Det er laget som har spilt lengst i Tippeligaen med samme sjef på benken, og rundt Mons Ivar Mjelde og assisttrener Espen Steffensen er det bygget opp et bredt lederskap med solid sportlig erfaring. Sammen med klubbsjef Bjørn Dahl og sportsjef Roald Bruun-Hansen er trenerteamet bra nok til å løfte videre. Det vises i framgangen til flere av de nyinnkjøpte; for eksempel til Jan Gunnar Solli som er i ferd med å bli et internasjonalt alternativ på den høyrekanten der landslaget ikke helt har funnet løsningen. Fortsetter Åge Hareide med sin 4-5-1-formasjon med Bjørn Helge Riise som indreløper, kan Sollis form hjelpe Norge i de siste EM-kampene. For et fotballtalent som så ut til å stivne, er det i hvert fall et eksempel på at utvikling tar tid.

•• Bergen har mest glede.

Det å sette klistremerker på regionale særtrekk er en vanskelig øvelse, men siden bergenserne selv er opptatt av å være noe for seg selv, går det an å prøve. Særlig fordi forskjellen igjen var til å høre på Brann Stadion underveis mot Lyn.

HELE FRAMGANGEN i norsk toppfotball de siste årene er basert på at de beste klubbene mer og mer viser fram hele hjembyen. Fotball er først og fremst blitt en samlende lokal sosial begivenhet. Det er derfor både Viking, RBK og Fredrikstad stadig oftere spiller for utsolgt hus.

Brann er vant til det. Sportsklubben var en tilstand lenge før det ble populært å være fotballtilhenger. Mens Vålerenga i sine beste perioder rundt seriegullet fylte Ullevaal med hardcore-tilhengerne i Klanen, er Brann-publikummet som den trauste trønderskaren på Lerkendal i utgangspunktet, langt bredere sammensatt.

Gullet er kommet vel hjem

Og de er ikke akkurat trauste.

Det er enda en naturlig grunn for at vi heldigvis kommer til å høre litt mer fra Brann etter dette seriegullet.

Gullet er kommet vel hjem
REDDET AV KARADAS: At Brann sikret seg gullet i kveld - for vi tror ikke på syltynn teori - kan klubben takke Azar Karadas for.