Gullfisken og bøylehesten

SYDNEY (Dagbladet): Ian Thorpe vant to gull i svømming på hjemmebane i går. 17-åringen er tidenes største idrettshelt i Australia. Flemming Solberg er 10 år eldre og må reise hjem etter elendig innsats på favorittøvelsen bøylehest. Er han mindre heltemodig av den grunn?

Nei, ikke i forhold til idrettens ideal om at det viktigste er å delta, men noen heltestatus får ikke Flemming. Han må hjem til studenthybelen på Kring-sjå og jobbe dugnad for Drammens Turnforening. Han er Norges beste turner, men sjanseløs i Sydney. For ham er OL bare en opplevelse. For Ian Thorpe er OL en drøm som blir virkelighet. 17-åringen med «svømmeføtter» (str. 52) har vært verdens mest talentfulle svømmer siden han var barn. Siden puberteten har han vært en styrtrik superstjerne og imponert en hel verden med sin ujålete stil.

  • Ian og Flemming er kontrastene i OL. For OL handler bare om førsteplassen. Gullvinnerne huskes, ingen andre, med mindre de har dummet seg ut. Som Stian Grimseth. Det olympiske paradokset er at denne kontrasten bare øker på grunn av kommersialiseringen av idretten. Det handler om å plukke de største talentene tidligst mulig og ale dem opp med kompetanse og ressurser til noen av dem utvikler seg til potensielle gullkandidater. Norges toppidrettssjef Bjørge Stensbøl har mange ganger understreket at antall medaljer i VM og OL dreier seg om hvor mye penger som satses.
  • Derfor er nok Stensbøl lite tilfreds med det utspillet kulturminister Ellen Horn serverer i dag. Til Dagbladet signaliserer hun et politisk ønske om å satse mer penger på breddeidrett og mindre på topputøvere. Friluftsliv for folket er viktigere enn gullmedaljer for noen få, mener hun. Det er nye toner. Seinest i fjor sørget Anne Enger Lahnstein for at toppidretten kom tilbake på 94-nivå i budsjett for OL-året. Det skyldtes neppe bare gavmildhet overfor partifelle Ivar Egeberg. Som generalsekretær i Idrettsforbundet får han hovedæren for at toppidretten i fjor fikk de pengene de ønsket til VM- og OL-forberedelser. Men nå er det Arbeiderpartiet som regjerer. Og selv om Ellen Horn gråt av følelsesinntrykk under åpningsseremonien og ikke er fremmed for å gi fredsprisen til Samaranch, vil hun altså skvise Norges gullkandidater til fordel for turfolket. For alle kan vel ikke få mer?
  • Ellen Horn er modig som tør å si slikt mens hun står i OL-landsbyen. Men noen stemmesanker blir hun ikke på slike utspill. Nordmenn vil se Bjørn Dæhlie og Trine Hattestad vinne gull. De utsetter gjerne turen i skogen for å få med seg idrettens største begivenheter. For Bjørge Stensbøl øker dette presset om norsk OL-suksess. Den bedrøvelige innsatsen hittil skyldes kanskje at Norge satser for lite på toppidrett, men bare gullmedaljer vil gi Stensbøl gode nok argumenter til å vinne budsjettkampen. Alle snakker om Ian Thorpes to gull i dag. Ingen snakker om Flemming Solbergs 8,875 i bøylehest.
  • Ellen Horn sitter på tribunen og heier på norsk suksess. Når hun kommer hjem, gleder hun seg til en tur i marka. Da får hun tid til å tenke seg om, og den turen er jo helt gratis. Hvor mye kostet Sydney-turen, Ellen?