REISTE SEG: - Pass dere, Rosenborg. Stabæk nekter å dø, skriver Morten P.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
REISTE SEG: - Pass dere, Rosenborg. Stabæk nekter å dø, skriver Morten P. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Gullkampen så ut til å være død og begravet. Men Stabæk nekter å dø når de først er alvorlig såret

Etter 45 minutter så både Stabæk og gullkampen ut til å være både død og begravet. Så kom omgangen som gir et slitent fotballag ny energi.

Stabæk - Lillestrøm 3-2

NADDERUD (Dagbladet): Adama Diomande er fortsatt målfarlig, giftig og en konstant trussel på topp hos Stabæk enten det er dødballer eller overganger etter brudd i åpent spill. Rundt ham er det ikke lenger like presist og potent som vi er vant til.

Men har Stabæk mistet deler av flyten og rytmen i sitt offensive spill, så har de ikke mistet vinnerviljen.

Akkurat det er en egenskap som kan gjøre tippeligainnspurten litt mer spennende enn de fleste vil ha det til.

Etter nitten og en halv serierunde, da et smart og kontringsgodt Lillestrøm var to mål opp på Nadderud, var jeg rimelig sikker på at vi hadde sett det beste av Stabæk denne sesongen.

Stabæk var nemlig ikke i nærheten av noe som helst. De var bare tunge og ustemte. Men så, fordi laget har enda en dimensjon ut over sine mange offensive styrker, en evne vi ennå ikke har rost dem for i 2015, kom kreftene jeg ikke trodde laget hadde.

Ja, du kunne etter hvert ane at det blå laget som jaget Lillestrøm var Stabæk.

Men det var først og fremst en fandenivoldsk vilje som snudde og vant denne kampen.

Stabæk var en selverklært gullkandidat før den 20 serierunden. Fordi Bob Bradley har sagt det. Det står det ikke bare respekt av.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er sånn det burde være for flere enn amerikanere med iboende vinnerinstinkt. Men etter 45 minutter mot Lillestrøm var jeg sikker på at det var over.

Etter 90, selv om avstanden opp fortsatt er sju poeng, sitter jeg med en følelse av at Stabæk-gutta mener den er litt større.

To tredeler inn i Tippeligaen kan det fort hende det er slitasje som begynner å prege Stabæk og at det var det vi så før pause. Eller alvor, press og oppbygde forventninger etter en så langt sensasjonell sesong.

Når resultatene ikke lenger får lov til å komme av seg selv, men nærmest blir forventet som et resultat av de resultatene som fikk lov til å komme av seg selv, er det ikke alltid like lett å slippe seg løs. Og på toppen av det har jo ikke Bob Bradley akkurat den bredeste stallen.

Han starter og spiller med stort sett de samme hver eneste kamp.

Så rullering og hviling av spillere er ikke en luksus Stabæk kan unne seg. På Nadderud må alle mann kjempe for den beskjedne lønna de får. Uke ut og uke inn - stort sett i 90 minutter.

Alltid. Uansett.

Så langt har Stabæks kontinuitet vært en suksessfaktor fordi samhandling og relasjoner alltid er et pluss. 20 kamper inn i sesongen, med cupen som en liten ekstra midtuke-slitasje på de som alltid spiller - uansett - kan selvfølgelig denne helt nødvendige kontinuiteten koste dem drømmen om Rosenborg og seriegullet. Men etter andreomgangen mot Lillestrøm tror jeg det ikke før jeg ser det på tabellen.

Ikke fordi Stabæk ikke er sårbare.

Men fordi laget nekter å dø når de først er alvorlig såret.

13. september spilles Rosenborg-Stabæk på Lerkendal. Det er tre serierunder fra nå og den første kampen etter landskamppausen. Og reiser Stabæk til Lerkendal med seks poeng til etter bortekampen mot Sandefjord og hjemmekampen mot Odd, er vi garantert en fest.

På en arena der Rosenborgs kampkontroll vil kunne gi Stabæk akkurat de arbeidsforholdene de trenger for å løpe serielederen i senk.

Trolig? JA, absolutt, selv om Rosenborg fortsatt er store favoritter både til hjemmekampen og seriegullet. Og halvannen uke etter det som kan bli en liten tippeligamatchball skal Stabæk til Lerkendal igjen.

For å spille om retten til cupfinalen på Ullevaal.

Fullt mulig det også. Og like trolig. For Stabæk fikk ikke bare tre poeng mot Lillestrøm.

De gjenvant også følelsen de har nedsablet sine konkurrenter med denne sesongen, følelsen av å gå på vannet.

Og vi som husker hvordan de ledet 2-0 på Rosenborg på Nadderud, før RBK fikk dommerhjelp og snudde kampen, vet at Bob Bradley har det taktiske verktøyet også.

Derfor er ikke dette kjørt. Og jeg tror de føler det i Trondheim.