Gullspranget

- Hvorfor skulle jeg ikke vinne fem OL-gull? spør friidrettsfantomet Marion Jones (24). Og de skyhøye ambisjonene til den vakre og superraske jenta er ikke tatt ut av det blå.

Den ambisiøse programerklæringen er slett ikke ment som en blærete markering av sportslig revir. Marion Jones prøver bare å forklare hva hun forventer av seg sjøl:

- Jeg har ikke sagt jeg skal ta fem OL-gull fordi ingen har gjort det før. Jeg har sagt det fordi det er så mange øvelser jeg vet jeg er i stand til å vinne, sier hun i et intervju med The New York Times Magazine.

Lykkes hun, blir hun historisk - om hun vil eller ei. Ikke bare på grunn av den unike medaljehøsten. Hun vil også bli den første kvinnelige idrettsutøver med totalt verdensherredømme:

- Hvis Marion Jones vinner fem gull, blir hun den første kvinnen som dominerer idretten slik Muhammad Ali, Pelé og Michael Jordan gjorde det, sier Craig Masback, leder for USAs friidrettsforbund.

Uten tvil

Folk har forsøkt å beskytte Marion Jones mot seg selv og hennes skyhøye ambisjoner. Men det er få som tør å avskrive at hun klarer å leve ut den amerikanske gulldrømmen i Sydney-OL. Og selv er hun helt klar:

- For å være ærlig er jeg ikke engang bitte litt i tvil om at jeg kan klare det.

Jones mangler den motgangen som ville sikret henne alle sentimentale amerikaneres sympati. Folk elsket Gail Devers som bekjempet en livstruende skjoldbruskkjertelsykdom før hun vant OL-gull i 1992. De elsket Jackie Joyner-Kersee som kom fra håpløse kår i slummen og vant tre OL-gull i løpet av karrieren, og de elsket Wilma Rudolph som måtte beseire polioen før hun overvant motstanderne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Marion Jones har hatt det enklere. Hun vokste opp i et middelklassenabolag i Sør-California sammen med moren og halvbroren. Faren forsvant riktignok da hun var to år gammel, og har avvist forsøkene hennes på å gjenoppta kontakten, men Marion har alltid hatt trygge omgivelser.

Skapt for suksess

Vinnerinstinktet har rett og slett vokst ut av hennes egen selvsikkerhet.

- Så lenge jeg kan huske, har det ligget i kortene at jeg skulle bli eksepsjonell, uansett hva jeg drev med, sier Marion Jones selvsikkert.

Allerede som 11-åring hadde hun bestemt seg for å bli OL-mester. Seks år seinere hadde hun sjansen, men takket nei til å være reserve på det amerikanske 4 x 100 meter-laget i OL i Barcelona. Jones ville ikke delta når hun ikke selv fikk være stjerne.

Stjernestatusen fikk hun smake først på basketballbanen. I 1994 var hun sentral på laget til North Carolina som vant det amerikanske universitetsmesterskapet. Samtidig imponerte hun på friidrettsbanen, uten å satse helhjertet.

Vendepunktet

Først etter et års pause gjennom hele OL-sesongen 1996 på grunn av beinbrudd, fattet hun beslutningen som skulle endre livet hennes. Hun kuttet ut basketballen for å satse alt på friidretten. Tidlig i 1997 møtte hun sin nåværende trener, den jamaicanske olympieren Trevor Graham.

- Jeg spurte henne hva hun ønsket, minnes Graham om sitt første møte med Jones.

- Hun sa hun ville bli verdens raskeste kvinne. Hun smilte ikke, hun lo ikke. Det var ingen fleip, hun var helt seriøs. Og fra og med da forsto jeg at hun ville klare det, sier han.

Fra mars i 1997 til mai i år løp Jones 57 finaler på 100 og 200 meter. Hun vant 53 av dem. To ganger ble hun nummer to, en gang ble hun disket for tjuvstart, og den siste gangen var hun skadd. Bak resultatene ligger timevis med nitid arbeid hver eneste dag. Før hun legger seg om kvelden legger Marion fram klærne hun skal trene i neste dag.

- Det er de små detaljene som gjør forskjellen hvis du skal gå fra 10,65 til 10,49 sekunder, sier hun.

Det første tallet er Jones' personlige rekord på 100-meteren. 16 hundredeler raskere er avdøde Florence Griffith Joyners verdensrekord fra 1998. En rekord det for alltid vil bli satt spørsmålstegn ved på grunn av dopinganklagene mot Flo-Jo.

Marion bruker all sin energi på å luke ut de fem- seks feilene hun mener hun alltid gjør i løpet av en 100-meter. Feil som du og jeg aldri får øye på, men som koster de dyrebare hundredelene som foreløpig har hindret Jones i å bli verdens definitivt raskeste kvinne.

Som en signatur

- Fordi vi løper så kort, er det ikke rom for feil. Det må være presist, marginalt, perfekt. Du må være klar og intens - og samtidig rolig. Du har ti- elleve sekunder på deg, og det er det. Men til slutt, hvis du lærer alt som er å vite om det du krever at kroppen din skal gjøre, blir det like enkelt som å skrive navnet ditt, forklarer Jones.

I Sydney skal hun løpe og hoppe navnet sitt inn i den aller gjeveste boka i idretten. For presset bringer henne i alle fall ikke ut av fatning.

- Usikkerhet? Jeg tror ikke jeg har opplevd det. Ikke så vidt jeg kan huske i alle fall, sier Marion Jones.

Marion Jones

Født: 12. oktober 1975 i Los Angeles.
Høyde: 178 cm.
Vekt: 68 kg.
Øvelser: 100 m, 200 m, 400 m, 4 x 100 m stafett, 4 x 400 m stafett, lengde.
Trener: Trevor Graham.
Klubb: Nike.
Meritter:
VM: gull 100 m i 1997, gull 100 m 1999, bronse lengde 1999.
Amerikansk mesterskap: gull på 100 m, 200 m og lengde i 1998.
World Cup : vinner på 100 m og 200 m i 1998.
Goodwill Games:
gull på 100 m og 200 m i 1998.
Aktuell: Sydney-OL: 100 m, 200 m, lengde, 4 x 100 m og 4 x 400 m.

GULLSPRANGET: Marion Jones er optimistisk med tanke på OL i Sydney.
SKJØNNHETEN OG UDYRET: Billedskjønne Jones sammen med ektemannen C.J. Hunter.