Gult kort til Tromsø-OL

Opp til Giske å høre det han vil. Esten O. Sæther kommenterer.

(Dagbladet.no): For et drøyt år siden ba styret i Norges Idrettsforbund om at Tromsø måtte få søke OL. Nå angrer et stort flertall i den samme idrettsbevegelsen dette vedtaket, men vet ikke helt hvordan de skal få sagt det uten å framstå for sutrete.

DET SOM I BESTE FALL skulle vært et morsomt nasjonalt samlende prosjekt, er blitt en meningsløs distriktskamp mellom nord og sør. Regjeringen og OL-arrangørene selv deler på ansvaret for Tromsø-prosjektets sterkt dalende popularitet utenfor de nordligste fylkene. De samme partene får også jobben med å snu stemningen.

Resten av idrettsfamilien har nok med å passe på sitt.

Det er grunnen til at mange på ledermøtet i Idrettsforbundet kommer til å gi vinter-OL 2018 gult kort for selve finansieringen når søknaden diskuteres i Oslo i morgen tid. Det i seg selv er en ganske absurd situasjon:• Mens vi venter på om regjeringen vil gi statsgaranti til OL-kandidaten fra Norges Idrettsforbund, stiller altså idretten selv et spørsmålstegn ved grunnlaget for nettopp denne søknaden.

I enhver samlet organisasjon ville en slik saksbehandling sett ganske sær ut, men idrettsbevegelsen står ikke samlet bak denne søknaden. Dessuten har andre for lengst brukt opp kvoten for det som kan oppleves som pinlig.

REGJERINGENS politiske bakspill i forkant av idrettsstyrets ja til Tromsø og OL-toppenes ufrivillige TV-komikk etter selve søkerprosessen, gjør at Norges Idrettsforbund neppe blir sittende igjen med Svarte-Per om de velger å trekke søknaden. Folk flest vil synes at det er ok.

Problemet er at det ikke er helt greit for idrettsbevegelsen selv. Norsk idrett har ikke råd til å bli delt i en konflikt mellom sør og nord. Den problemstillingen har egentlig ingen ting å gjøre med debatten rundt Tromsø. For idretten er spørsmålet hvorvidt et vinter-OL er en god måte for å få til den nødvendige opprustningen av anlegg i Tromsø-regionen. Ikke om denne byen og distriktene rundt trenger bedre anlegg.

For det gjør de.

Gult kort til Tromsø-OL

MEN DET gjør resten av landet også. Troms fylke har for eksempel tre ganger så mange idrettsanlegg pr. innbygger som Oslo. Vanskelig tilgjengelighet på grunn av langt større geografisk spredt befolkning er en god begrunnelse for akkurat den forskjellen. Samtidig er dette et problem som en gedigen anleggssatsing til 2018 uansett ikke løser. Det er flott om en olympisk hockeyhall gjør denne sporten stor i Tromsø, men i Harstad og Narvik må de fortsatt løse hallbehovet på sin lokale måte.

Den virkeligheten fører OL-debatten rett over til finansieringen der Trond Giske og hans kulturdepartement krever at idretten selv skal betale 22,3 prosent av prisen for Tromsø-anlegg. Det tilsvarer idrettens andel av kostnadene fra Lillehammer-OL i 1994, men så visst ikke populariteten til dette nye OL-prosjektet. Derfor kommer både talsmenn for de store sommeridrettene og lederne for breddeidretten til å plukke i stykker dette regnestykket under ledermøtet. Men ingen av kritikerne snakker med noen myndighet til å gjøre om svaret.

FOR FORTSATT regjerer kulturminister Trond Giske i idrettsklassen. Det er bare et par år siden kulturdepartementet måtte hjelpe Norges Idrettsforbund fra konkurs. Etter det har regjeringsmakten gått over til rødgrønt, og i Giske har idretten fått sin hittil mest innsiktsfulle og dynamiske statsråd.

Nettopp ubalansen mellom Trond Giskes personlige kvaliteter og hans tilsynelatende passivitet i søkerprosessen, er et tegn på at valget av Tromsø egentlig ikke er idrettslig betinget. Det er greit nok. Med en svak idrettslig begrunnelse for å velge byen som OL-kandidat, må styrken hentes i bredere samfunnsmessige argumenter.

Men det må også finansieringen.


VURDERER REGJERINGEN
 Tromsø-OL som viktig for en effektiv utbygging av nordområdene, er det liten grunn til å sette prosentkrav på hvor mye idretten selv må betale for arrangementet. Da fortsetter spleiselaget uansett utenfor Kulturdepartementet.

Slik kan idrettslederne presse bidraget sitt ganske langt ned uten å risikere at regjeringen med noen troverdighet i befolkningen kan si nei til statsgaranti. Spørsmålet er hvor langt ned idretten skal gå før de trår unødig røft på sin egen grasrot. En mest mulig samlet idrettsbevegelse er et gode i seg selv, og derfor rekker det med en advarsel denne gangen.

Det er Trond Giske selv som må trekke opp det røde kortet for Tromsø 2018.

STÅR IKKE SAMLET: Idrettsbevegelsen står ikke samlet bak OL-søknaden for Vinter-OL 2018 i Tromsø. Norsk idrett har ikke råd til å bli delt i en konflikt mellom sør og nord, mener Dagbladerts kommentator. Illustrasjon:70°N arkitektur/Rambøll Map
STÅR IKKE SAMLET: Idrettsbevegelsen står ikke samlet bak OL-søknaden for Vinter-OL 2018 i Tromsø. Norsk idrett har ikke råd til å bli delt i en konflikt mellom sør og nord, mener Dagbladerts kommentator. Illustrasjon:70°N arkitektur/Rambøll Map Vis mer

Det gjør han ikke.