Hærføreren og hans krigere

KOBE (Dagbladet): «Våre krigere krysset Rubicon, tok Roma, og vi ropte: Vi kom, vi så og vi erobret,» skrev Sør-Koreas største avis etter seieren over Italia. I går tok de Spania også. Og med Guus Hiddink (55) som hærfører har vertsnasjonen funnet Tyskland på globusen. Klart det er mulig.

Saturday night fever er navnet på den uhelbredelige tilstanden som i går rammet det sørkoreanske folket. Alt fordi en nederlender med helt spesielle fotballkunnskaper kom til landet for 18 måneder siden. For du må ha noe ekstra når du klarer å snu 2- 3 for Norges C-landslag i Hongkong (januar 2001) til semifinale i VM i løpet av 17 måneder.

Guus bedre for en trener du er nødt til å være.

Og for en psykolog, menneskekjenner og våghals. Man drar nemlig bare ikke til Sør-Korea og snur opp ned på landets iboende hierarki og strenge mentalitet. Men Guus Hiddink gjorde det - han gjorde de underdanige «Jeg er en soldat og gjør det som kreves av meg» til glade mennesker.

Og:

Hadde et par av spillerne hans blitt fotografert på nattklubb midt under VM, tror jeg pinadø gubben ville blitt lykkelig.

Forandret bordvanene

- Det blir vanskelig, sa Guus Hiddink da han overtok jobben for halvannet år siden.

- Hvis vi ikke forandrer oss, blir vi knust på det nivået vi skal konkurrere på under VM. Og fordi jeg ikke vil at det skal skje, må det tas noen grep.

Og så gjorde han det.

Umiddelbart.

Som for eksempel: Allerede under turneringa i Hongkong - i hans første dager i den nye jobben - la Guus Hiddink merke til den strenge rangordningen i det sørkoreanske laget. Han oppdaget det ved lagets måltider. De eldste og mest erfarne spillerne satt ved ett bord, de med ikke fullt så lang fartstid ved et annet, mens de unge og ferske - av respekt og streng oppdragelse - spiste ved et tredje. Og det var først da nederlenderen snudde alt på hodet at spillerne fra de forskjellige gruppene begynte å snakke med hverandre.

Omgangen og kommunikasjonen han krevde på fritida, utviklet seg straks til bedre samhold på banen. Helt plutselig var det ikke lenger sånn at ballen automatisk ble spilt fra de yngste til de eldste.

Var redd før VM

- Koreanerne har alltid vært redde for å miste ansikt, sier Hiddink.

- Derfor var tendensen deres å spille forsiktig og unngå tabber. Og da jeg kom hit, følte jeg at spillerne ofte ga opp på forhånd da de skulle møte antatt bedre lag. Selv bare for et par måneder siden tvilte jeg sterkt på at vi ville få det til i VM.

- Jeg følte at turneringa kom ett år for tidlig.

Før årets VM - som likevel kom i rett tid - hadde Sør-Korea fem sluttspill i skoa (54, 86, 90, 94, 98). De hadde ikke vunnet en eneste kamp (fire uavgjorte og ti tap). Men nå har de plutselig slått både Polen, Portugal, Italia og Spania.

På Nils Arne Eggensk heter det å være i flytsonen.

Og der er det lukrativt å være. For Guus Hiddink. Så langt i VM har 460000 bonusdollar og gratis flybilletter på første klasse i fire år med Korean Air kommet hans vei. Det neste vil være æresborgerskap i Sør-Korea, en Guus Hiddink-dag (14. juni for å markere dagen da Sør-Korea gikk videre fra gruppespillet), statuer over hele landet og gater og veier med hans navn. Og de med godt over 40 i saturday night fever, mener i tillegg han bør bli president i landet.

Det er fotballgalskap, det.

Per dato er Sør-Korea å regne som et kollektivt ballasyl resistant mot enhver form for beroligende farmasi.

Fotball blir politikk

Og tenk deg nå følgende: Tenk deg at Norge går til kvartfinalen i VM og Per Ravn Omdal helt plutselig kunngjør at han har politiske ambisjoner. At han rett og slett vil bli statsminister og med et hælspark spille Kjell Magne og Molde rett ut av regjeringskontorene ved neste stortingsvalg. Klarer du det? Nei, neppe. Men du skal i hvert fall vite at et tilsvarende scenario er i ferd med å utvikle seg i Sør-Korea.

Der snakker nå landets fotballpresident og visepresident i FIFA, Chung Mong Joon - hvis politiske ambisjoner har vokst med landslagets VM-framganger - om å stille som kandidat ved presidentvalget i desember. Ja, han snakker ikke bare om det, han har på sett og vis begynt valgkampen. Og med ord som «oppstandelse, nasjonal frigjøring og en ny form for stolthet» sier mr. Chung Mong Joon at det som har skjedd i VM, går langt ut over fotballen.

Allerede før gårsdagens kvartfinale mente han at seirene over Polen, Portugal og Italia har fått koreanerne til å oppdage at de er ett folk.

To døde av glede

Drahjelpen er upåklagelig og kommer fra Guus Hiddink og hans tapre menn. Og: Den er uslåelig. For når fire millioner mennesker bare i Seoul bestemmer seg for å se en fotballkamp i gatene, og jeg snakker om åttendedelsfinalen mot Italia, gårsdagen er ennå ikke talt opp, og det på toppen av det blir seier og bare to mennesker forlater oss og drar til de evige fotballbaner, ikke på grunn av vold, men rett og slett fordi gleden ble for stor for hjertene deres, kan du ikke trå feil.

Da er det bare for Chung Mong Joon å rope 3- 4- 3 og totalfotball før valget og jogge rolig inn til makta.

Men ingen er altså så populær som Guus Hiddink. Ingen. Han er vanvittig stor. Større enn størst. Og på et torg i byen Ulsan leser jeg at brått VM-frigjorte husmødre hyler landslagsspillernes navn mens de skyter straffer så sandalene flyr i alle retninger. For de har skjønt det nå, koreanerne, at innenfor fotballen er alle like.

Rik eller fattig - alle vil ha ballen i mål.

Og derfor har de åpnet seg og holdt om hverandre på tvers av alle opptrukne samfunnslinjer og stolt tradisjon når heltene har erobret Italia og Spania. Akkurat nå virker det som om det ikke finnes klasseskille i landet. Og kulturen som var slik at man var avhengig av de eldre eller sjefene sine for å bli fortalt hva man skulle gjøre, er også feid under gressteppet.

Alt Sør-Korea trengte var en Guus.

SJEF: - Jeg er så glad for guttene. De kjempet og sto på hele kampen. Dette er en drøm som går i oppfyllelse, sa Sør-Koreas trener Guus Hiddink etter gårsdagens triumf.
VM-SUKSESS: Sør-Koreas spillere var i ekstase etter seieren over Spania. Fra venstre Seol Ki Hyeon, Lee Chun Soo, Choi Jin Cheul, Lee Eul Yong og Hwang Sun Hong.