STJERNESTART FOR NORGE: Sander Sagosen er i VM for å ta gull. Det så akkurat slik ut i Norges solide åpningskamp. FOTO: Lise Åserud / NTB scanpix
STJERNESTART FOR NORGE: Sander Sagosen er i VM for å ta gull. Det så akkurat slik ut i Norges solide åpningskamp. FOTO: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer

Norge Håndball-VM 2019

Han holder løftet: Dette er godt nok for VM-gull!

En kamp er nok for å fortelle at Norge denne gangen kommer med et topplag.

DET er lenge siden Sander Sagosen fortalte hva VM dreide seg om for ham og lagkameratene:

- Vi skal vinne gull, sa han da Dagbladet var innom på hjemmebanen hans i Paris før jul, og så fortalte Sander hvorfor :

- Jeg går høyt ut og jeg tror vi kan gå hele veien. Vi har både «veien framover» og spillertroppen til å spille om semifinaler. Der kan alt skje. Er vi gode nok for semifinale, så er vi gode nok for å ta gullet, mente han.

Etter denne VM-åpningen med 34 - 24 seier mot Tunisia, virker det som en passe realistisk vurdering. Norge er ikke nødvendigvis det sterkeste laget i denne turneringen, men har et mannskap, en plan og en form som må vurderes som bra nok til å bli aller best av denne sportens 50 landslag.

FLERE nasjoner er det ikke som står med poeng i rangeringen til det internasjonale Håndballforbundet (IHF) på tross av denne opprinnelige europeiske sportens eksplosive medlemsvekst de siste årene. IHF har skaffet seg over 200 medlemsland, men derfra til satsing på landslag er ennå en vei.

Likevel vil et norsk VM-gull være en av norsk idretts største prestasjoner. Om Sagosens nøkterne vurdering og vår drøm altså går i oppfyllelse. Så høy kvalitet er det i denne sporten, og så bred har utviklingen vært rundt dette norske landslaget.

DET er bare noen uker siden Sander (23) selv ble kåret til verdens beste spiller av fagnettstedet Handball Planet. Det gir selvsagt hans syn på lagets nivå ekstra vekt, men mest av alt er kåringen en god grunn for å ta denne tydelige målsetningen på alvor:

  • Ambisjonen om VM-gull får bli rammen for dekningen av laget framover, slik vi for lenge siden har dekket håndballjentenes ulike mesterskap med en selvfølgelig forventning om å være best.

Dette er på tross av den fine norske framgangen, samtidig en helt ny tanke. Ikke minst for meg som begynte i Dagbladet for 35 år siden med å følge guttas landslag. Det var mye moro, men forsiktig sagt likevel et bra stykke fram til verdensmesternivå.

Men var det altså en gullkandidat vi så i kveld?

SÅNT er vrient å si noe om uten å plassere motstanderen. Tunisia er siden gjennombruddet i sitt eget verdensmesterskap tilbake i 2005, blitt en gjenganger i både VM og OL. Dengang ble laget den andre ikke-europeiske nasjonen som nådde en semifinale. Siden er plasseringen i mesterskap langt lavere. I OL er Tunisia gjerne sist av 12, mens forrige VM endte med 19.plass.

Nå så det adskillig bedre ut. I hvert fall så lenge pusten holdt. Da var det mange veltrente kilo, flere spillere med bra skudd og effektiv bruk av sperrer og tung strekspiller.

Poenget var bare at Norge var enda et hakk over forventningene.

FOR om laget kom til dette verdensmesterskapet med store ambisjoner, hadde det også med seg noen utfordringer. Flere av spillerne i startoppstillingen har vært igjennom dels lange skadeavbrekk. Det gjorde at trener Christian Berge prioriterte å spille sine aller beste i gang for å gi førsteoppstillingen tid til å sette seg igjen.

Dette valget var svært vellykket. I løpet av en angrepsmessig strålende førsteomgang hadde Norge tidvis over 90 prosent i uttelling. Etter pause fulgte det riktignok en periode med uvant mange tekniske feil, men trenerens mest betrodde menn klarte å finne tilbake til sitt vante nivå.

Sånn ble det full klaff for en taktikk som først og fremst tok hensyn til utviklingen gjennom mesterskapet.

SAMME trend var det også på målvaktsarbeidet til Torbjørn Bergerud. Fjorårets EM var ikke hans beste. Det var derimot starten på dette mesterskapet.

Ikke noe lag kan kjempe om VM-gull uten minst en svært god målvakt, Slik framstod Bergerud mot Tunisia med en redningsprosent på jevnt over 40, og mest suksess på de viktigste tidspunktene i kampen.

Typisk nok var det Bergeruds redninger som la grunnlaget da Norge seg fra midt i førsteomgangen, og som tok av presset da resten av laget rotet litt rett etter pause.

MEN det som peker mest mot et godt norsk VM, var den gjennomgående høye farten på angrepsspillet. Fortsatt har Norge et ganske ungt lag som flytter beina kjappere enn de fleste motstanderne.

Det ble ekstra tydelig da Berge midtveis i førsteomgangen slapp innpå Gøran Johannessen; den aller raskeste. Da fikk oppleggeren Sander Sagosen fordele baller på et enda høyere nivå. Det kler de ekstreme pasningsferdighetene hans, selv om ikke alt var like vellykket fra stjernens hender i kveld.

Det skal det heller ikke være i en åpningskamp for et lag som har tenkt å spille VM riktig lenge.

Og som har kvaliteter til å klare det.