Han holder sporten fast i gjørma

Men tyskerne viser at hvordan dritten kan vaskes vekk fra proffsyklingen,

BJARNES JUKSESPORT:Med eks-dopete sykkelledere som Bjarne Riis, blir aldri denne idretten ren. Sånn er det viktigere å få vekk Riis enn å dømme Alberto Contador.  FOTO:  AFP/HENNING BAGGER/SCANPIX DENMARK -- DENMARK OUT --
BJARNES JUKSESPORT:Med eks-dopete sykkelledere som Bjarne Riis, blir aldri denne idretten ren. Sånn er det viktigere å få vekk Riis enn å dømme Alberto Contador. FOTO: AFP/HENNING BAGGER/SCANPIX DENMARK -- DENMARK OUT --Vis mer

||| NÅR sjefen for Saxo Bank-teamet Bjarne Riis uttrykker full tillit til sin nye rytter Alberto Contador, er det mer enn en naturlig reaksjon fra en arbeidsgiver som beskytter en ansatt som ennå ikke er dømt. Det er først og fremst et kveletak på alt anti-doping arbeid innen sykling.

Det taket har Riis holdt etter at danskenes store sykkelhelt i mai 2007 ble presset til å innrømme at han hadde levd på en livsløgn helt siden han ved hjelp av doping vant Tour de France i 1996. Skjønt det med livsløgn skjønte han ikke selv:

_Jeg vet jeg ikke vant på ærlig vis, men jeg er stolt av resultatet, sa Bjarne Riis på den famøse pressekonferansen dengang.

Sånn fortsetter både han og sporten å lure seg selv.

DENGANG syntes hverken Thor Hushovd eller Kurt Asle Arvesen at det var noen grunn til å fjerne dansken eller andre eks-dopere fra sjefsstillingene i sykkelsporten. I det synet ble de også støttet av Pat McQuaid, presidenten i det internasjonale sykkelforbundet (UCI):

_Det var en annen tid på 90-tallet. Det har vært et veiskille i sporten, argumenterte Thor Hushovd i 2007. Jeg tipper at han angrer den uttalelsen tre år og uttallige nye dopavsløringer seinere. Hva sykkelpresidenten egentlig mener om dop er det fortsatt ikke lett å vite.

Til tross for et klart forbedret kontrollsystem, er det ingen ny tid i sporten. Nå stilles i stedet spørsmålet om syklingen bare skal gi opp og slippe dopingen fri.

MED et forsiktig forbehold om dopets helsefare mener Ettore Torri, den fremste dopinganklageren i italiensk idrett, akkurat det. Hans argument denne uka for fri doping er at alle toppsyklister likevel jukser. Samtidig kommer nyheten fra Tyskland om nedleggelse av det siste tyske profflaget. Der vil ingen sponsor være med på en eliteidrett basert på systematisk dop.

Disse to helt ulike reaksjonene på en verdensidrett i fullstendig troverdighetskrise speiler både avmakt og makt. Men gir sykkelsporten opp nå, mister den egentlig det beste i seg selv:

•• For selvsagt finnes det rene konkurransesyklister.

DEN nye verdensmesteren er en av dem. Grovt sett har dette noe med nasjonalitet og kulturbakgrunn å gjøre; det har vært lettere for Thor Hushovd å unngå dop enn en hvilken som helst italiensk eller spansk topprytter. Likevel er det nok av rene italienere og spanjoler også. I hvert fall så lenge sportens skrevne og uskrevne regler ikke bare mørklegger juksemakerne og deres medhjelpere, men også beskytter de som underveis har sagt nei.

Det er denne muligheten til å konkurrene ren som Ettore Torri, sjefsanklageren til den italienske olympiakomiteen, egentlig angriper når han går inn for legalisering av dop på grunn av rettferdighetsprinsippet:

_Det er ikke rettferdig at vi plukker ut 1 av 100, hvis de 99 andre også har dopet seg, sier den aldrende Torri i et sjeldent intervju med Associated Press:

_I det siste har alle syklister jeg har etterforsket hevdet at alle andre gjør det, forklarer han det etiske problemet sitt, og det er lett å skjønne mismotet.

FOR denne 78 år gamle italieneren har de siste sesongene avslørt den ene nasjonale helter etter den andre etter at de italienske sportsmyndighetene plutselig bestemte seg for at doping var noe dritt.

Sånn er det naturlig at Torri føler at hodet hans forsvant under vann da den italienske juksedemningen brast, men det betyr ikke at resten av sykkelverdenen er nødt til å la seg drive med. Også i sykling finnes det alternativer. Det er grunnen til at det ikke lenger er penger til å holde et profflag i Tyskland.

Der har forbrukernes frie mulighet til å velge en ren idrett begynt å fungere.

I SLUTTFASEN av den internasjonale finanskrisa står tysk økonomi ellers fram som den desidert sterkeste i Europa. For et spesielt eksportorientert næringsliv burde den globale sykkelsporten vært perfekt som sponsorobjekt, men nå er det likevel full stopp. Det gjenværende Milram-laget ble nedlagt denne uka.

Da får det være at den omstridte tyske toppsyklisten Andreas Klöden med en fortid på det dopbefengte Telekom-laget gjør narr av forbundet sitt for amatørskap. I VM sist helg fikk Tyskland bare med fem utøvere fordi landet har sunket til 12.plass på den internasjonale rankinglista. Denne sportslige prisen for en renere idrett tar tyskerne tilsynelatende gjerne.

De siste årene har det vært ulike tyske aksjoner for å få en dopingfri sport. Typisk nok var det de annonserte avsløringene i TV-selskapet ARD som tvang UCI til å fortelle om den fellende prøven mot Alberto Contador.

SLIK er det altså felleskapets reaksjon som til slutt bestemmer om det er mulig å bekjempe doping. For det er ikke sant at alle andre gjør det slik danskene fortsatt lar Bjarne Riis forklarer sviktet sitt på. Derimot er det den enkelte utøver som blir sittende igjen med de virkelige konsekvensene.

Mens sykkeljukset dominerer sportssidene, har det tikket inn en liten notis om at rettssaken mot Mika Myllylä er i gang. Husker du ham? Den vennlige finske langrennsstjernen som noen av oss ikke unnet en hjelpende stav i OL-løypene på Lillehammer, og som etterpå rotet seg inn i den hjemlige dopingskandalen i 2001 fordi alle andre visstnok gjorde det?

Om det var alkoholen eller medikamentmisbruket som etter hvert brøt ned Mikas selvfølelse og hverdag, vet han knapt nok selv. Men det er mulig å skjønne at medaljene som blir vunnet på dop, kommer med en annerledes bakside.

Uansett hvor mye du prøver å innbille deg at det gjelder alle andres medaljer også.