I HARDT VÆR: Det stormer rundt  Per-Mathias Høgmo etter flere svake resultater. Lørdag ble det tap mot Aserbajdsjan. Foto: Terje Pedersen / NTB Scanpix
I HARDT VÆR: Det stormer rundt  Per-Mathias Høgmo etter flere svake resultater. Lørdag ble det tap mot Aserbajdsjan. Foto: Terje Pedersen / NTB ScanpixVis mer

«Han kom, han prøvde og feilet. Vær så god neste!»

Summen av resultatene, bortforklaringene, EM-sluttspillet som glapp, VM-poengene vi ikke har og folkets krav om avgang vil felle Per-Mathias Høgmo i løpet av høsten. Sånn er fotballen, og sånn må den også være.

OM HAN SKAL byttes ut kan ikke lenger være det store temaet i styrerommet på Ullevaal Stadion. Etter lørdagskvelden i Baku er spørsmålet når. For Norges Fotballforbund kan ikke fortsette med en landslagstrener som ikke vinner kamper og poeng, og som folket mest oppfatter som en viktigPer.

Ikke fordi han er en dårlig mann.

Men fordi han har dårlige resultater og enda dårligere forklaringer.

INVITERT INN I en skiftlig mannjevning rundt Per-Mathias Høgmos framtid i norsk fotballs synligste jobb - «vi lager er tungvektsmatch av det, Morten - du får det ene hjørnet, Esten det andre» - var den første tanken spill mot et mål. Walk over!

Her trenger man ikke argumentere hardt en gang. Tapet i Aserbajdsjan beseglet jo Høgmos skjebne, han er ferdig, han faller av seg selv, det er bare snakk om tid og timing. Timber! For ingen landslagstrener med forbundstingerklærte målsettinger om regelmessige sluttspill kan overleve to havarerte kvalifiseringer der den andre knapt er begynt.

Det er ikke mulig, det.

Om mål og ambisjoner skal ha en mening kan ikke en trener med ni seirer på trettitre kamper, der den nærmeste fortida forteller at vi har tapt åtte av de elleve siste, få utvidet tillit fordi åtte gjenstående VM-kamper gjør det teoretisk mulig å komme til Russland 2018.

Artikkelen fortsetter under annonsen

JEG FØLGER NORGE tett, ser stort sett alle lagets kamper hjemme og ute og synes Per-Mathias Høgmo er en hyggelig mann, en velmenende mann og en fenomenal fyr. Men dette handler ikke om person. Landslagsfotball handler i det store først og fremst om resultater og resultatet av resultatene - butikken.

Lek og moro? Det er breddefotball.

Toppfotball er business.

OG NÅ ER det nedgangstider for butikken på Ullevaal Stadion. De som skal selge toppfotballen føler de ikke har et godt nok produkt å tilby kundene. Sponsorene og samarbeidspartnerne, de man gjerne vil reforhandle de mange gode og løpende avtalene med, føler de forventede synergiene er i ferd med å bite dem i halen. De kvier seg for å være med videre. De føler de ikke får nok igjen for millionene. Hvilket betyr at milliardkonsernet NFF, slik klubbene kjemper for å få endene til å møtes hvert eneste budsjettår, begynner å ane dype sår og blødninger på framtidas bunnlinjer.

Og det er ingen lek.

Det handler om arbeidsplasser.

Tar man ikke hensyn til det gjennom å gjøre grep som skaper ny entusiasme og tro, og her er fotballen i en særstilling, du kan bytte ut han som ikke sparker til en eneste ball og likevel få omverdenen og folket til å tro at nå vil alt ordne seg, er det synonymt med å begå finansielt selvmord.

I GÅR HØRTE jeg Per-Mathias Høgmo skyve spekulasjonene foran seg samtidig som han ønsket en grundig evaluering velkommen. Han sa også, som han alltid gjør når han føler seg trengt opp i et hjørne, at EM-kvalifiseringen vi ikke fikk noe ut av var godkjent pluss, og at det tross alt er 24 poeng igjen som kan vinnes og dermed åpne døra for VM 2018. Men det er regnemåten som får Høgmo til å si at det å ikke gå til et utvidet EM-sluttspill der til og med åtte av ni gruppetreere fikk en play-off-sjanse, er mer enn godkjent.

Den levende VM-drømmen han snakker om, lar jeg være. Fordi den er utopisk.

JA, VI TOK 19 poeng i EM-kvalifiseringen - seks mot Malta (176 på FIFA-rankingen), seks mot Bulgaria (74), fire mot Aserbajdsjan (133) og tre mot Kroatia (14). For en nasjon der alt fortsatt handler om sluttspill må det være et minimumskrav. Vi ble rundspilt to ganger av Italia selv om vi ledet 1-0 til det gjenstod 17 minutter i Roma og herjet med av Kroatia i Zagreb (5-1), før vi gjorde en god forestilling og slo dem 2-0 på en kveld mange mener kroatene spilte for å bli kvitt treneren sin. Og når summen og ekstraomgangene (Ungarn) av det ikke gir sluttspill kan det ikke være mulig å kalle det godkjent pluss.

Det er bare skuffende.

NÅ HAR VI null poeng etter to VM-kamper. Det er håpløst. Men enda verre er det at spillerne tilsynelatende har begynt å tro på Høgmos retorikk, den som begraver dårlig spill med fragmenter av det som er bra. Som om hele laget er i fornektelse. Som om det aldri har gått ei kritisk kule varmt i den norske garderoben. Det er kanskje derfor Ole Selnæs etter sin tredje landskamp klarte å si at han var vant med at landslaget ble pissa på, eller at sjansestatistikken han serverte i Baku var 9-0 til Norge.

Trodde virkelig Selnæs det ble 0-0?

Eller er han allerede etter fem kamper påvirket av den fornektende sidas bruk av tall?

DA HØGMO TRENGTE karakter, ærgjerrighet, lojalitet og ekstrem lagfølelse fra spillerne fikk han 35 innlegg i Aserbajdsjans straffefelt, seks målsjanser av ymse kaliber og middels tæl og innsats. Da spillerne trengte en trener som forandret kampplanen før det var for sent fikk de mest et forgjeves forsøk. Hvilket forteller meg at spillerne ikke vil, og det i seg selv er fælt, mens Høgmo ikke kan.

Han kom, han prøvde og feilet.

Vær så god neste!