VINNER OG VINNER:  Ingen er i nærheten av Martin Johnsrud Sundby i sporet. Utenfor er og blir Petter Northug den største for hjemmepublikummet. FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpix.
VINNER OG VINNER: Ingen er i nærheten av Martin Johnsrud Sundby i sporet. Utenfor er og blir Petter Northug den største for hjemmepublikummet. FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpix.Vis mer

Han kommer visst aldri ut av Petters skygge

Martin Johnsrud Sundby er ennå ingen folkehelt, men start med å gi ham all den respekten han fortjener.

MARTIN JOHNSRUD SUNDBY har vunnet verdenscupen sammenlagt to ganger på rad. Følger han opp med en tredje triumf, er han på historisk nivå med skilegender som Bjørn Dæhlie og Gunde Svan. Denne sesongen har startet med en utklassing av verdenseliten på samtlige distanserenn, men om målet hadde vært å stråle fra den norske langrennstronen når Marin uansett ikke fram:

•• Han sliter seg visst aldri ut av skyggen til Petter Northug.

Nå er Martin sportens desidert sterkeste. I Kuusamo denne helgen la han ned et solid stykke arbeid. Han har for vane å gjøre det. Martin er en sjeldent stolt yrkesutøver; en proff skiløper som dag etter dag er opptatt av kvaliteten i den jobben han gjør.

Sånt er lett å se for de som trener med ham i landslagsgruppa. Utklassingen i verdenscupstarten var en ventet prestasjon. Langt vanskeligere er det for Martin å få raus kreditt hos det store hjemmepublikummet.

Der eier Northug det meste av oppmerksomheten.

DET er til å forstå. Det er tross alt Petter som har revolusjonert langrennsporten; som har gjort den raskere, smartere og adskillig morsommere. I tillegg har han spurtet inn de fleste OL -og VM-medaljene. Gjerne på eventyrlig vis som sist på 5-mila i Falun.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Martin som idrettsutøver er ikke spesielt underholdende. Han presenterer som forventet, søker hverken konflikt eller plass i rampelyset og er til vanlig så korrekt at det hørtes ut som om han snakket litt for høyt da han forleden påpekte at de svenske langrennsgutta trente for lite.

Lidenskapen er sporten selv; alle detaljene som kan forbedres og det store, monotone slitet som enhver verdensstjerne i langrenn bare må leve med.

- Martin er en maskin, sier stadig oftere de som trener med ham.

Slike merkelapper er ikke det som omsettes lettest i en stadig mer personfokusert toppidrett.

SANNSYNLIGVIS må Martin vinne individuelle VM -eller OL-titler for å få den statusen blant skipublikummet som den sportslige kvaliteten tilsier. Jeg tror han gjør det så fort han får lov til å konkurrere frisk i et mesterskap, men dette er uansett ikke vinterens tema.

Nå gjelder det verdenscupen sammenlagt; den tittelen som lenge har vært den viktigste anerkjennelsen innad i miljøet ganske enkelt fordi den gir det riktigste bildet av hvem som egentlig går best på ski.

For tida er det utvilsomt Martin.

HELGAS utklassing på frietappen i verdenscupåpningen viste hvor langt han er foran konkurrentene. Den avstanden ble understreket på de første kilometerne på 15km klassisk i går:

•• Der tok Martin sekunder i hver eneste stigning.

Selv et felt med OL-vinnere og verdensmestere var sjanseløse i forsøket på å hente inn det lille forspranget som Johnsrud Sundby hadde skaffet seg i sammendraget. Nordmannens pinlig nøyaktige jobb med hver eneste detalj som påvirker farten i sporet, har de siste sesongene gitt ham et kraftarsenal ingen kan konkurrere mot så lenge oppgaven er å prestere en for en i sporet.

I ET SAMLET startfelt blir utfordringen større. Der gir Martins stadig forbedrete hurtighet ennå ingen garanti for å slå de aller raskeste spurtere.

Dette er sliterenes utfordring i den nye langrennhverdagen, og de får bare finne seg i det. Den sporten som Petter Northug og TV-underholdningen har utviklet, er definitivt morsommere enn den tradisjonelle formen med bare enkeltstart der Martin Johnsrud Sundby om mulig hadde vært enda mer suveren enn nå.

Ironisk nok er det akkurat den utfordringen som også trigger Martin, og gjør at han etter et tiår i verdenstoppen stadig forbedrer seg.

Sånn er langrennlivet godt nok også i Petters skygge.

I hvert fall for ham som med rette er blitt løpernes løper.

PS: Apropos det med yrkesstolthet. Det norske skilandslaget har ved hjelp av en samarbeidsavtale med den noe mindre skinasjonen Storbritania skaffet seg ekstra tilgang til løypene før renn. Denne tilgangen hadde Det internasjonale Skiforbundet (FIS) regulert før denne sesongen for å begrense forspranget til de mest ressurssterke skinasjonene.
Samarbeidet med britene er ikke ulovlig, men det er uklokt. Det gir bare mer misnøye mot mektige Ski-Norge og et dårligere konkurranseklima i en liten sport; altså et dårligere arbeidsmiljø både for proffe løpere, trenere, ledere og smørere.